Abstract
På 1980-tallet stod Høyre sterkt i Norge. Denne høyrebølgen førte blant annet til at Arbeiderpartiet opphørte å være et programfestet sosialistisk parti - og ble et mer sosialliberalt parti. Det foretok nærmest en høyredreining og endret synet på hvordan man kunne bruke markedet og slippe private krefter til. Ved å utvikle seg i denne retningen kunne ikke Arbeiderpartiet i like stor grad som før sies å være lønnstakernes parti. Tvert imot ble de et parti for mange blant landets nyrike elite. Dette førte til at mange av de gamle velgerne ikke kjente seg igjen i partiets ideologi. Med det oppstod et retorisk tomrom, eller en retorisk situasjon. Min hypotese i oppgaven er at dette retoriske tomrommet ga plass og rom for FrP-retorikk. De siste årene har FrP ved flere anledninger markedsført seg selv som "det nye arbeiderpartiet". Jeg har sett hvordan dette skiftet kommer fram språklig.
Jeg har undersøkt det retoriske spillet mellom Ap og FrP fra 1980-tallet til i dag. Jeg har brukt partienes egenproduserte tekster, som partiprogrammer, kronikker og taler, og sett hvordan de språklig framstiller seg selv, politikken og ikke minst motstanderne. Som teoretisk rammeverk har jeg brukt kritisk diskursanalyse og bidrag fra retorikken.