| dc.description.abstract | I denne avhandlingen undersøkes reportasjeboka som genre. Undersøkelsen består i en diskurs- og polyfonianalyse av reportasjetekster og en drøfting av hvordan reportasjen bør forstås og hvilken samfunnsrolle den har. Det blir satt spørsmålstegn ved om tradisjonelle beskrivelser av reportasjen er gode nok, og avhandlingen gir en alternativ framstilling av genren. Undersøkelsen tar utgangspunkt i Miller (2001) sin forståelse av genre som sosial handling og i Bakhtin (1981; 1991; 1998), Volosjinov (1986), Rommetveit (1992), Nystrand (1997) og Tønnesson (2002) sine teorier om tekstuell kommunikasjon. Ifølge disse teoriene er tekstuell mening betinget av konteksten og mottakeren, ikke bare avsenderen. De reportasjebøkene som står sentralt i undersøkelsen er Rapport fra Rana av Tore Linné Eriksen (1970), I Naomis hus av Wera Sæther (1993) og Nord-Irland av Annette Groth (1998). I diskursanalysen blir disse tekstenes innholdsstruktur studert ut fra den konteksten de er skapt i. I polyfonianalysen blir de sosiale relasjonene som utspiller seg i tekstene i form av relasjoner mellom stemmer og synspunkter, samt hvilke modalitet de ulike stemmene gir uttrykk for, studert.
Reportasjeboka har en opplysende funksjon innenfor offentligheten, og genren er knyttet til ulike virksomheter som den journalistiske, litterære og politiske. Reportasjebøkene behandler større samfunnsspørsmål. Emnene belyses gjennom en beskrivelse av situasjonen for vanlige mennesker, og deres situasjon forklares ut fra mer eller mindre overgripende samfunnsstrukturer. Tekstene forholder seg eksplisitt til en antatt kjent, dominerende forestilling om emnet som råder innenfor offentligheten. De litterære virkemidlene varierer sterkt mellom reportasjebøkene i forhold til den virksomheten teksten er knyttet til og den offentlighetssituasjonen som råder til enhver tid. I 1970 preget de politiske og ideologiske motsetningene som rådet innenfor offentligheten reportasjeboka. Rapport fra Rana (1970) har politisk og argumenterende karakter. I det moderne mediesamfunnet på 1990-tallet er offentligheten i større grad merket av en ideologisk og moralsk konsensus, og av at det er massemediene som får sette den offentlige dagsorden. Reportasjeboka kan da være en journalistisk tekst ved at den skrives i forlengelsen av journalistikken, dens aktører og retorikk, slik som Nord-Irland. Denne teksten bygger også på de allmenne moralske og ideologiske oppfatningene om hvordan verden bør se ut. Reportasjeboka kan også få et polyfont preg i kontrast til massemedienes framstilling av virkeligheten. I Naomis hus har polyfone trekk ved at flere ulike forståelser av virkeligheten står i kontrast til hverandre i teksten, uten at en overordnet instans gjør hevd på å ha en riktig forståelse av virkeligheten. Reportasjeboka er en allsidig og dynamisk genre med opplysende karakter, som bygger på en allsidig skriftkultur og som tilpasses svært ulike situasjonskontekster. | nor |