Hvis noen mener at jeg tar feil, så kan de ta seg faen på at jeg driter i det! : en tekstlingvistisk analyse av svake, resonnerende elevtekster

Abstract

Intensjonen med denne oppgaven har vært å si noe om hvordan 10.-klassinger som får svak karakter på skriftlig eksamen i norsk skriver resonnerende tekster. Jeg undersøker hvilke kommunikative handlinger elevene gjennomfører i tekstene sine, og hvordan de gjør det. I analysene tar jeg for meg tekstene ut ifra følgende aspekt: struktur(spesielt teksttype), makrohandling, posisjonering av modelleser og forbindere. Oppgaven er skrevet innenfor prosjektet Kvalitetssikring av læringsutbyttet i norsk skriftlig (KAL-prosjektet), et forskningsprosjekt hvor det ble samla inn 3368 elevtekster fra avsluttende eksamen i skriftlig norsk i 10. klasse fra 1998 til 2001. Materialet mitt er henta fra KAL-prosjektets korpus, og består av ni resonnerende tekster som har blitt bedømt som svake i sensuren.

I analysene har jeg kommet fram til at mange av tekstene har flere overordna makrohandlinger, og er altså satt sammen av mange deltekster. Flere av disse har først én enhetlig tekst som er mer utbygd enn de andre, og hvor elevene gjennomfører et selvstendig skriveprosjekt i større grad enn i de etterfølgende deltekstene. Makrohandlingene i tekstene, eller i de mest utbygde deltekstene, kan som regel tolkes som direktiv eller kvalifiseringer.

Analysene har videre vist at en del elever bruker tekststrategier som åpen og implisitt argumentasjon for å realisere makrohandlingene i tekstene sine. I de innslaga vi har av argumentasjon ser det ut til at elevene henter ressurser fra muntlig argumentasjon, og tekstene likner ofte på en muntlig dialog, med spørsmål og svarord.

Det ser ut til at de fleste elevene klarer å løsrive seg såpass mye fra oppgavetekstene at de bygger opp sine egne tekster og definerer et eget idegrunnlag med utgangspunkt i referenter fra oppgavetekstene.

Flere elever ser ut til å ta hensyn til leseren ved å uttrykke markert modalitet, skjule agens eller bruke pronomen (vi eller jeg) for å skape nærhet eller posisjonere seg selv som del av den gruppa ansiktstruende språkhandlinger blir retta mot.

De fleste tekstene har en uoversiktelig, lokal struktur, og det finnes få eksempler i mitt materiale på at tekstene utnytter mulighetene som ligger i den lokale funksjonsstrukturen for å få fram meningene i tekstene sine.

Noen elever har nærmest et overforbruk av forbindere, og det er varierende i hvilken grad forbinderne oppfyller rollen med å klargjøre relasjonene mellom deler av teksten.