Normering av stedsnavn : en undersøkelse av normeringspraksis med utgangspunkt i et navnemateriale fra Stokke, Vestfold

Abstract

I oppgaven er det tatt utgangspunkt i et utvalg av gårds- og bruksnavn fra Stokke i Vestfold. Det er sentralt at navna er skriftnormert på hovedkartserien N50 og at de aktuelle kartbladene er utgitt etter at Lov av 18. mai 1990 om stadnamn ble iverksatt. I loven er skrivemåten av stedsnavn vesentlig. En viktig del av oppgaven har vært å undersøke hvilke normeringsprinsipp som har vært vektlagt i bestemmelsen av navnas skriftform. I normeringsarbeidet skal det etter loven tas hensyn til den lokale, muntlig traderte uttalen av navnet, til rettskriving og rettskrivingsprinsipp, til skrifttradisjon og til etymologi. Spørsmålet har vært om ett eller flere av normeringsprinsippene er favorisert på bekostning av andre siden de nevnte prinsippene kan være motstridende. Et annet spørsmål har videre vært hvorfor enkelte normeringsprinsipp eventuelt har vært favorisert. Den lokale nedarvede uttalen har fått en fremskutt plass i loven og skal brukes som utgangspunkt ved navnenormering. Navnematerialet i oppgaven er hentet fra Stokke i Vestfold hvor det nedarvede talemålet har relativt lav status. Årsaken for valget av lokalitet har vært et ønske om å undersøke hvordan en lov med vektlegging av det tradisjonelle talemålet fungerer i et område hvor holdninger til eget talemål er som i Stokke. Resultatet av undersøkelsen viser at hensyn til skrifttradisjon er det normeringsprinsippet som er mest vektlagt. Dessuten forekommer en del skriftformer som etter lovverkets intensjon er ukorrekte. Det som virker å ha den største innvirkningen på stedsnavnas skrivemåte har vært tilsvarende slektsnavns skriftform. Dessuten er det av betydning om skriftformen av navnebrukeren oppleves som gammel, tradisjonell og opprinnelig. Viktig er også avstanden mellom lokalbefolkningens og navnekonsulentenes oppfatning av hvilken uttale som skal ligge til grunn for normeringen. Når navnekonsulenttjenesten har gitt tilrådinger om skrivemåte, er det basert på eldre innsamlede uttaler som i mange tilfeller er gått helt av bruk. En normering på slikt grunnlag virker svært urimelig og fremmed i lokalmiljøet, og konsulenttjenesten mister tillit og troverdighet, noe som igjen kan føre til at det generelt tas mindre hensyn til navnekonsulentenes tilrådinger. Lov om stadnamn er omdiskutert. Diskusjonen er trukket inn i oppgaven, og resultater fra undersøkelsen brukes for å belyse sider ved debatten. Konklusjonen er blant annet at det i lovverket ikke tas tilstrekkelig hensyn til den ulike talemålssituasjonen vi har rundt om i landet. Loven fungerer trolig godt på steder hvor talemålet har høy status og fortsatt er godt levende. For Stokke og områder med en tilsvarende talemålssituasjon, har loven svakheter. Et annet problem er at formuleringer og definisjoner i loven til tider er uklare. I oppgaven kommer det fram at uklarhetenr kan ha ført til skriftformer som ikke har vært tilsiktet under utarbeidelsen av lovverket.