Abstract
Lett redigert utgave utgitt som skrift nr 2 i serien Skrifter fra Prosjektmiljøet Norsk sakprosa.
Her følger sammendrag:
Johan L. Tønnesson: Vitenskapens stemmer. Vitenskapsbilder, dialogisme og forskernærvær i fire historiefaglige tekster for allmennheten. Hovedoppgave i nordisk språk og litteratur, Universitetet i Oslo, 1988. Revidert utgave med samme tittel i Norsk sakprosas skriftserie 2001.
I avhandlingen undersøkes fire tekster skrevet av like mange skandinaviske historikere: to “essays”, en artikkel i et lokalhistorisk tidsskrift og et enkelt kapittel i Aschehougs nye norgeshistorie. Tekstene ble publisert første gang i 1995 og 1996 med tanke (også) på ikke-historikere. Samtlige tekster har tilknytning til studier av rettsprotokoller i Sverige, Danmark og Norge fra perioden 1450-1780. Hensikten med avhandlingen er å belyse hvordan slike tekster legger til rette for vitenskapsformidling.
Hoveddelen av analysen er rekonstruerende og metodisk utprøvende: Med bakgrunn i en overveiende dialogisk forståelse av kommunikasjon og et syn på tekst som et kultursemiotisk fenomen, granskes følgende: a) Tekstenes forankring i dagens allmenne kulturkontekst. b) Tekstenes alternative ‘meninger’ i tre tenkte sosiale felt. c) Forekomst, fordeling og forløp av implisitte ‘vitenskapsbilder’. d) Forfatternes egen etablering i tekstene gjennom implisitte og eksplitte verdiutsagn og markering av avsenderinstans. e) Bevegelsen mellom ulike ‘verdener’ (virkelighetslag) i tekstforløpet. f) To særlige typer flerstemmighet.
Dessuten undersøkes ‘vederheftigheten’ i to av tekstene med tanke på at virtuos flerstemmighet kan komme til å dekke over manglende vederheftighet. Som ekskurs presenteres en liten leser¬undersøkelse, og i bokas vedlegg finnes blant annet intervjuer med de fire forfatterne. Boka inneholder også noen observasjoner fra debatt og forskning om vitenskapsformidling i historiefaget og i sin alminnelighet.
Ut fra formuleringen av en antatt skandinavisk norm for god historievitenskap og et kulturpolitisk resonnement, foreslås i innledningen en definisjon av god vitenskapsformidling. Med støtte i denne definisjonen gis det en rekke vurderinger underveis av tekstenes kommunikative potensial betraktet som formidling av historievitenskap. I den avsluttende diskusjonen tas det til orde for et ‘opplysnings’- og ‘dannelses’-perspektiv på vitenskapens formidling, og det skisseres noen forslag til videre forskning.
Emneord: autopoiesis, dialogisme, historieformidling, historieskrivning, homofoni, kommunikasjon, kontekst, polyfoni, tekst, tekstnorm, vitenskapsformidling.