| dc.description.abstract | I denne undersøkelsen har jeg sett på hvordan talemålet til noen språkbrukere i Oslo kan relateres til den tradisjonelle dikotomiske inndelinga i en øst- og en vestvarietet. Samtidig har jeg vært interessert i å se på hvor stor grad av intraindividuell variasjon de har.
Vinteren 2000 intervjua jeg seks eldre språkbrukere (i alderen 62 til 82 år) fra østkanten i Oslo. Dette kan karakteriseres som samtaleprega intervjuer etter modell fra TAUS-undersøkelsen. Jeg bearbeida materialet fra intervjuene ved å studere ti dikotomiske språklige variabler:
Trykk på den første stavelsen i fremmedord
Rester av jamvekt
Tjukk l av historisk l
Tjukk l av historisk rD
Diftonger
Senkning
A-ending i preteritum og perfektum av a-verb + adjektiviske partisipper
A-ending i bestemt form entall av hunkjønnsord
A-ending i bestemt form flertall av hankjønns- og intetkjønnsord
Personlig pronomen
Jeg valgte ut variabler som tradisjonelt har blitt brukt til å skille mellom øst- og vestvarieteten. Disse blei plukka ut med utgangspunkt i språktrekk som har blitt regna for å være typiske for østvarieteten, fordi alle informantene er fra østkanten. Én grunn til at jeg valgte å konsentrere om bare én av de tradisjonelle idealiserte varietetene var at jeg ønska å gå mer i dybden, og mente at det derfor ville være mest hensiktsmessig å bare fokusere på én av dem. En annen grunn var at det har blitt hevda at det er den varieteten som har endra seg mest de siste tiåra. Dessuten viste blant annet TAUS-undersøkelsen at informantene på østkanten hadde mer intraindividuell veksling enn informantene på vestkanten. Slike vekslinger vil mest sannsynlig være mellom former som tradisjonelt har tilhørt østvarieteten og former som tradisjonelt har blitt knytta til vestvarieteten. Derfor måtte jeg også ta med den idealiserte vestvarieteten. I tillegg valgte jeg å regne med en umarkert mellomvarietet mellom de to ytterpunktene. Dermed tok jeg utgangspunkt i en tredelt varietetsinndeling for å karakterisere talemåla til informantene, en østvarietet, en mellomvarietet og en vestvarietet.
I analysedelen gikk jeg gjennom alle variablene informant for informant, for å gi et oversiktelig bilde av materialet. Det viste seg å være stor forskjell mellom talemåla til de ulike informantene. To av informantene hadde et talemål som lå ganske nært opptil den idealiserte vestvarieteten, mens en tredje informant mer eller mindre kunne karakteriseres som en østvarietetsbruker. De tre resterende informantene veksla i stor grad mellom varianter fra de to tradisjonelle varietetene, og de var derfor vanskeligere å plassere i forhold til dikotomien. To av disse, som var en del yngre enn de andre, kunne sies å ha talemål som i stor grad besto av umarkerte eller lite saliente varianter. Dette kan eventuelt karakteriseres som en nøytralitetsstrategi. Den siste av informantene hadde også mange vekslinger mellom ulike varianter. Han kunne likevel i større grad enn de to andre knyttes til østvarieteten, fordi han brukte en del saliente østtrekk. Undersøkelsen min viste dermed at det ikke var lett å bruke en bestemt varietetsinndeling i forhold til de ulike talemåla til informantene. Det var vanskelig å kople dem til noen av de idealiserte varietetene, og det så ut til at det var mer hensiktsmessig å regne talemålssituasjonen i Oslo som et kontinuum. På den måten vil østvarieteten og vestvarieteten utgjøre hvert sitt idealiserte ytterpunkt, mens den mer umarkert mellomvarietet fungerer som et sentrert referansepunkt mellom dem.
Jeg fant intraindividuell variasjon hos alle informantene. I større eller mindre grad veksla de mellom varianter fra østvarieteten og vestvarieteten innafor samme variabel. Det var imidlertid stor forskjell mellom informantene. Noen hadde relativt enhetlige framstillinger av de ulike variablene, mens andre kunne ha omtrent like mange forekomster av hver variant. Slike vekslinger gjorde det vanskelig å plassere talemåla i forhold til varietetsinndelinga. Variasjonen så ut til å fordele seg på tre ulike kategorier:
<B>Stilistiske:</B> Dette kan dreie seg om holdninger til det man snakker om, sitater, spøk og liknende.
<B>Leksikalske:</B> Dette innebærer at man bruker ulike morfologiske endinger på ulike ord.
<B>Fri variasjon:</B> Dette omfatter de tilfellene der det ikke er mulig å finne noen stilistiske eller leksikalske årsaker til variasjonen, altså der den ser ut til å være vilkårlig.
I materialet mitt fant jeg ut at de vekslingene som ikke kunne forklares, altså de frie variasjonene, utgjorde de fleste tilfellene av intraindividuell variasjon. | nor |