Abstract
Denne oppgaven handler om bøyingsklassetilhørighet ved norske verb. Utgangspunktet for dette arbeidet har vært en hypotese om at verbs bøyingsklassetilhørighet kan være semantisk motivert og knyttet til aspektuelle egenskaper ved verbet. Nærmere bestemt har jeg undersøkt om det er slik at sterk bøying er assosiert med det semantiske trekket momentanitet i norsk, dvs. om det er slik at uforholdsmessig mange sterke verb viser til handlinger av kort varighet.
Ved å analysere alle sterke verb i Nynorskordboka med henblikk på momentanitet, og deretter gjøre den samme analysen av en kontrollgruppe med svake verb, har jeg funnet ut at en uforholdsmessig stor andel av de sterke verbene kan karakteriseres som momentane. Det viser seg også at sterk bøying har vært særlig produktiv for denne typen verb. Jeg har også sett på hvordan norsk talemålslitteratur dokumenterer en særegen ekspressiv bruk av sterk bøying i enkelte kontekster. Dette indikerer at språkbrukerne kan assosiere en viss bøyingsklassetilhørighet med særlige betydningselementer, og at de er i stand til å benytte seg av de betydningsmessige konnotasjonene en spesiell bøyingsklassetilhørighet kan gi.
I oppgaven har jeg også drøftet hvordan og i hvilken grad mine funn kan forklares innenfor tre ulike språkteoretiske rammeverk, nærmere bestemt generativ grammatikk, bruksbasert grammatikk og naturlig morfologi. Jeg har i denne diskusjonen konkludert med at det er det bruksbaserte rammeverket som i størst grad gir rom for en kobling mellom morfologi og semantikk, og som derfor også er det rammeverket mine funn best lar seg forklare innenfor.
Ut fra de empiriske funnene jeg har gjort i arbeidet med denne oppgaven, har jeg konkludert med at norske verbs bøyingsklassetilhørighet kan være semantisk motivert. At særlig mange sterke verb viser til handlinger av kort varighet, er dessuten ikke dokumentert tidligere, og representerer dermed et nytt funn i utforskningen av norsk språk.