Abstract
Det heter ei/en jente, men en/ein bimbo. Vi har blod – blodet og bly – blyet, men aerosol – aerosolen og kloroform – kloroformen. Hvorfor er det slik? Hvorfor har vi genusforskjeller selv om ordene ser ut til å høre til samme semantiske felt? Fins det forskjeller i genustilordningen til gamle og nye ord? Kan man forklare genustilordningen til nye ord med et defaultgenus?
I denne oppgaven har jeg undersøkt genustilordningen til nye ord i norsk. Materialet består av ord for mennesker av biologisk hunkjønn og ord for masser og stoffer. Disse to ordgruppene er valgt ettersom de er knyttet til to spesielt interessante tilordningsregler som man finner hos blant annet Trosterud (2001) og som er nokså godtatt:
• der det er ulike ord for referenterne med ulikt biologisk kjønn, har ordene tilsvarende genus
• ord for stoffer og masser er intetkjønn
For å få tak i ovennevnte problemstillingene har jeg brukt ulike teorier for genustilordning. Corbetts modell for genustilordning og det optimalteoretiske Optimal Gender Assignment Theory har stått sentralt i analysen. Modellenes genusprediksjoner er prøvd mot oppgavens empiriske materiale.
Analysen gir flere forklaringer på forskjellene i genustilordning mellom gamle og nye ord. Blant annet kan forskjeller forklares med at det gjelder ulike genustilordningsregler for gamle og nye ord. Rollen til de kjernesemantiske egenskapene animathet og individualisering og styrken til defaultgenushypotesen undersøkes nærmere.