Norsk, morsmål, eller begge deler? : holdninger til en tospråklig oppvekst hos minoritetsspråklige barn med patologiske språkavvik

Abstract

Hovedformålet med denne oppgaven var å belyse hva slags kunnskaper og holdninger pedagoger i forskjellige yrkesgrupper har til en tospråklig oppvekst hos minoritetsspråklige barn med patologiske språkavvik.

Det ble gjennomført et todelt prosjekt. Første del var en skriftlig spørreundersøkelse blant førskolelærere, lærere og spesialpedagoger. I andre del av prosjektet ble det intervjuet foreldre fra syv familier som har et barn med patologiske språkavvik.

Resultatene viser at mange av fagpersonene i denne studien ser ut til å ha svært begrensede kunnskaper om hvordan en vanlig tospråklig utvikling forløper. Dette fører til at de ikke kan skille mellom det som er en normal og det som er en unormal tospråklig utvikling.

Flere av barna i denne studien ble utredet veldig sent, fordi fagpersonene antok at språkproblemene først og fremst skyldtes en tospråklig oppvekst. Noen av disse barna fikk senere en alvorlig diagnose som innebærer språkproblemer, uansett barnets språklige oppvekstsituasjon.

De fleste foreldrene i denne studien opplevde å bli frarådet at barnet med språkavvik skulle vokse opp tospråklig. Hovedargumentet for dette var bekymringen for at barnet skulle bli ”språkforvirret”. Det virker ikke som om fagpersonene, som har deltatt i denne studien, er kjent med internasjonal forskning som viser at dette sjelden er et problem for barn med patologiske språkavvik.

Informantfamiliene valgte forskjellige språbruksstrategier sammen med sine barn med språkavvik. Noen valgte å oppdra barnet tospråklig, mens det i tre av informantfamiliene hadde skjedd et omfattende og varig språkskifte til fordel for norsk.

Felles for alle disse familiene var, at de valgte dette på bakgrunn av egne meninger og erfaringer. Ingen av foreldrene hadde i nevneverdig grad blitt påvirket av råd de hadde fått av fagpersoner, venner og slektninger. Heller ikke familiens integrasjonsmotivasjon så ut til å spille en rolle.

Foreldrene hadde ønsket seg bedre veiledning av de utredende og veiledende fagpersonene i forhold til barnets språkutvikling, men de opplevde disse fagpersonene som inkompetente når det gjelder tospråklighet.

Hovedkonklusjonen av dette prosjektet er, at det er et stort utdannings- og etterutdanningsbehov for pedagoger som arbeider med minoritetsspråklige barn med patologiske språkavvik.