Særskrivingsmønstre : En kvantitativ og kvalitativ studie av VG1-elevers sær- og samskriving av sammensatte ord i norsk

Abstract

Hvorfor er det noen som skriver kjempe fint og bøtte kott når de mener kjempefint og bøttekott?

I denne oppgaven undersøker jeg om det går an å finne mønstre i hvordan norske sammensetninger særskrives, og om disse mønstrene kan si noe om grunner til særskriving. Motivasjonen for dette er at jeg ønsker å gi en beskrivelse av særskriving som kan nyttiggjøres i skriveopplæringen i skolen.

Kilden til særskriving er en diktat jeg holdt for tre norskklasser i videregående skole. Egenskaper jeg ser på ved de sammensatte ordene, er blant annet lengde, kompleksitet, ordklasse, ikke-norske ordstammer og innslag av forkortelser og tall. Metoden jeg har brukt, har jeg kalt ”manuell faktoranalyse”, hvor jeg deler inn ordmaterialet fra diktaten etter ulike variabler, og ser hva som samvarierer med mye eller lite særskriving. Informantene har også svart på spørreskjemaer hvor de er bedt om å selv vurdere hvorfor de særskriver.

Undersøkelsene mine viser at særskriving er utbredt i informantgruppen, og at ordlengde, ordklasse og hva sammensetningene er sammensatt av (tall, forkortelser, norske og ikke-norske ordstammer) er relevant for at vi skal forstå hvorfor informantene særskriver noen sammensetninger, men samskriver andre. Informantenes egne vurderinger viser også at de i stor grad mangler et språk om språket, og at de i liten grad er i stand til å formulere begrunnelser for hvorfor noe skal være ett eller to ord.