Hirdskråen kapittel 30 (og) derfor skal alle menn vite at disse våpnene er håndgangne mennene skyldige (å ha) : de håndgangne mennenes våpenskyldighet

Abstract

I denne avhandlingen vil jeg gjennomgå våpenkravene som stilles den norske kongemaktens håndgangne menn i Hirdskråen kapittel 30 fra 1270-tallet. Disse våpenkravene har påfallende likhetstrekk med samtidig våpenutrustning i Europa. Det er vanlig oppfatning at leidangsstyrken var det viktigste elementet av den norske militærmakten mens det i løpet av 1200-tallet ellers i Europa var større vekt på pansret rytteri og profesjonelle styrker.Dette representerer to ytterpunkter i hærsammenheng. Hvorfor er da kravene i Hirdskråen og europeiske kilder så sammenfallende? Etter det mislykkete skottlandstoget til Håkon Håkonsson hadde det norske militære systemet, med vekt på leidangsstyrken vist seg utilstrekkelig selv mot tallmessig underlegne styrker. Kongemakten måtte iverksette tiltak for å bøte på problemene. Svaret kom i form av omfattende militære reformer under kong Magnus Lagabøte, og jeg regner Hirdskråen for å være fullførelsen av dette reformprogrammet. Spørsmålet er om deler av reformen må regnes for kun å være en pergamentsbestemmelse. Jeg undersøker de ulike norske verker omhandlende våpenkrav og sammenligner disse med tilsvarende i utlandet. Deretter foretar jeg en gjennomgang av den tilgjengelige våpenutrustningen i samtiden og ser våpenkravene i Hirdskråen i forhold til disse. Likhetene både i omfang og type er påfallende. Tradisjonelt har forskere ment at det ikke forekom rytteroppbud i Norge i middelalderen, noe som stiller våpenkravene i Hirdskråen og beskrivelsen av rytterkrigere i Kongespeilet i et underlig lys.