Dom og straff i Kongespeilet : en analyse av verkets rettslære i forhold til en norsk og europeisk bakgrunn

Abstract

Denne oppgaven foretar en idéhistorisk analyse av Kongespeilets rettslære i forhold til en norsk og europeisk bakgrunn. Undersøkelsen retter fokus mot tre aspekter: rettergang, skyldvurdering og straff. På disse områdene forholder Kongespeilet seg til de allmenne rettshistoriske utviklingstendensene i høymiddelalderen, men ettersom verket ikke primært kan regnes som juridisk litteratur gir både perspektiv og argumentasjon en viktig distanse i forhold til de tankene som presenteres i landskapslovene. Verkets rettslære står dermed i et skjæringspunkt mellom landskapslovene og Landsloven, mellom jus og generell kristen tenkning, mellom norrøn og latinsk tradisjon, som til sammen gir potensial for idéhistoriske problemstillinger. Her skal jeg kort antyde enkelte resultater av undersøkelsen.

Analysen av rettergang viser at oppmerksomheten hele tiden er orientert mot de etiske kravene som stilles til dommeren, men med visse distinksjoner som kan ha vært spesielt tilpasset politiske omstendigheter i samtiden. I første rekke gjelder dette enkelte forbehold i forfatterens argumentasjon, som i forbindelse med opprør ser ut til å innrømme kongen anledning til å se bort fra kravene om omhyggelighet og objektivitet i rettshåndhevelsen. Dette føyer seg inn i en generell tendens i verket, hvor opprørsproblematikken hele tiden preger diskusjonen om forbrytelse og straff. Ettersom Kongespeilet vanligvis dateres til tiden mellom 1240 og 1260 er det nærliggende å tenke seg at Skules opprør vinteren 1239-40 kan ha ligget til grunn for denne tendensen i argumentasjonen. Hensikten har på den ene siden vært å rettferdiggjøre at birkebeinerne brøt kirkefreden da de likviderte Skule ved Elgseter kloster, og på den annen side understreke kongens rett til å slå hardt ned på lignende opprør i fremtiden.

Undersøkelsen av skyldvurdering sammenligner enkelte aspekter ved det subjektive skyldbegrepet i Kongespeilet med andre norrøne kilder fra tiden før 1260. Dette viser at enkelte av de kanoniske prinsippene som finnes i verket har vært kjent i Norge fra annen halvdel av 1100-tallet, men at forfatterens utsagn om mildere straff for tyver som stjeler i nød står i et radikalt forhold til tidligere lovgivning. Dette antyder en sterkere vektlegging av miskunn i rettshåndhevelsen. På den annen side reflekterer vektleggingen av anger og bønn om nåde som kriterier for mildere dom trolig et generelt trekk ved rex justus-ideologien på 1200-tallet, hvor kongen viser miskunn mot opprørske undersåtter, til Guds ære og etter gode menns forbønn. Også på dette området er dermed opprørsproblematikken et viktig aspekt ved Kongespeilets rettslære.

Kongespeilets straffelære er i overveiende grad orientert mot dødsstraff, og forfatterens argumentasjon er på dette punktet generelt i overensstemmelse med kanonisk rett. Dette er på den ene side knyttet til utviklingen av offentlig straffemyndighet på 1100- og 1200-tallet, men samtidig må det understrekes at også dette temaet presenteres i nær sammenheng opprørsproblematikken. Det er nettopp i fortellingene om hvordan Moses og David straffet svikefulle undersåtter at doktrinen om dødsstraff utdypes, og denne delen av argumentasjonen har dermed en utvidet betydning ved å legitimere kongens myndighet til å undertrykke motstand i generell forstand. Kirkens teori om dødsstraff knyttes på denne måten til et politisk formål, og i neste omgang innebærer dette at verket må sees i sammenheng med en ideologisk utvikling hvor troskapsproblematikken beveger seg fra en politisk til en rettslig sfære.