| dc.description.abstract | Jeg har rettet min oppmerksomhet mot betraktninger om hverdagslivet som kommer til uttrykk runeinnskrifter fra fire norske middelalderbyer: Bergen, Oslo, Trondheim og T¸nsberg. Det som interesserer meg mest er byborgernes betraktninger om kj¿rlighet (både den romantiske og den av mer fysisk art) og drikke. Slike runeinnskrifter betegner jeg som vertshusinnskrifter: Stedsmessig er vertshus et viktig sosialt sentrum i det nye bysamfunnet i middelalderen; innholdsmessig st¸tter jeg meg på Aslak Liest¸l som synes å mene at det finnes en sammenheng mellom vertshusmilj¸et og behovet for å riste personlige betraktninger over ¸l og vakre kvinner. Andre skriftlige kilder som lover og diplomer vitner også om drukkenskap og l¸slevnet i byer. Deres gyldighet er mer omfattende, samtidig som deres omfang faktisk ikke er så bredt som vertshusinnskriftenes. I tillegg kommer innskriftene som er funnet utenfor Norge: Danmark, Irland, Island, Gr¸nland, Orkn¸yene, Sverige, slaviske områder – steder hvor nordboerne bodde eller hadde et kortere opphold i l¸pet av middelalderen, og neverbrev fra Novgorod.
Jeg mener at vertshusinnskrifter kan tegne et bilde om urban mentalitet og gi noen svar som man oftest ikke finner i andre samtidskilder. De kan bidra med å kaste lys over noen sider ved bylivet, ikke minst de enkelte byborgernes holdninger til ¸l og kj¸nnsliv. Urbanitet og mellommenneskelige forhold i et urbant samfunn kommer til uttrykk i vertshusinnskriftene. Det urbane kommer fram på to måter, innholdet i vertshusinnskrifter og det faktum at pinner ble faktisk ”sendt.” Sex og ¸l var i praksis universelle, by og bondegård lik. Men det ser ut til at i tilfeller hvor prat ikke var nok, brukte en mann eller en kvinne i byen oftere å ta kniven fatt og hente et stykke tre eller et bein, riste meldingen og rekke den over til vedkommende. Utenfor byer finner man også runepinner, men da er det stort sett snakk om b¸nneinnskrifter og andre religi¸se innskrifter som tyr til magi og oftest ikke kan kalles for direkte kommunikasjon.
¨l og drikking samlet folk. I byen trengte man et samlingssted kanskje mer enn på landsbygda, på den andre siden ville man f¸le mindre slektskontroll og kanskje ville oppf¸re seg annerledes. Det er her vertshusinnskrifter kommer inn som prim¿rkilde for urbaniteten selv om antallet vertshusinnskrifter jeg har valgt ikke en gang danner ti prosent av samlet antall norske middelalderske byinnskrifter. Selv om grunnlaget er spinkelt og man mangler utgravninger på bondegårdene både i Norge og i Norden ellers, ser man at det finnes sv¿rt få innskrifter på bein og pinner med vertshusinnhold fra andre steder i Norge. Mesteparten av liknende innskrifter fra Norden stammer også fra byene. Bare enkelte av vertshusinnskriftene kan settes i direkte sammenheng med ¸l, mj¸d eller vertshus. I det bevarte materialet ser det ut til at risterne var mer opptatt med kj¿rlighet enn med drikke. Seinere i diplommaterialet ser man det motsatte. ¨lsalg er ganske grundig regulert av konger, bryggeutstyret ser ut til å v¿re verdifullt nok for å nevne det i testamenter og gavebrev, mens det er få diplomer som tar for seg romantiske forviklinger av byborgere. De fleste vertshusinnskriftene er blitt til i en spontan kommunikasjonsprosess på et mer eller mindre avgrenset området. Både menn og kvinner kunne sitte på vertshuset, drikke for mye og vandre måll¸st i byen.
Novgorod er en middelalderby på lik linje med de fire norske byene. Det er derfor jeg har brukt neverbrev fra Novgorod i Russland som sammenlikningsmaterialet for vertshusinnskrifter. På en måte er forholdene i de byene sammenliknbare, men på den andre siden er selve kommunikasjonssituasjon forskjellig. Blant neverbrev har jeg funnet bare enkelte som er på likt nivå med vertshusinnskrifter når det gjelder spontanitet; det finnes ikke beskjeder av det groveste laget på lik linje med norske vertshusinnskrifter. | nor |