| dc.description.abstract | I denne oppgaven ser jeg på hvordan Landnámabók har spilt en viktig rolle i skapelsen og opprettholdelsen av den islandske identitet. Identitet som etnisk gruppe var essensielt for det islandske samfunnets legitimering og konstituering. I skapelsen av denne identiteten spilte Landnámabók en viktig rolle.
Island fikk sin første bosetting ca 874, og var et innvandrersamfunn, som etter samfunnets grunnleggelse, gjennomgikk en rekke endringer på relativt kort tid. Bruddene representeres ved immigrasjon, innføringen av kristendommen og skriftkulturen, og til sist oppgivelsen av islendingenes særegne styreform godedømmet.
Forskere tror den første Landnámabók ble skrevet rundt 1100. Fra middelalderen har vi tre bevarte redaksjoner av Landnámabók; Sturlubók, Melabók og Hauksbók. Redaksjonene er skrevet innenfor perioden 1245-1329, og oppviser en rekke markante forskjeller i framstillingen av det islandske samfunn og dets opprinnelse. De største forskjellene kom til syne mellom Melabók og Hauksbók. Melabók fremstilte et islandsk samfunn i opposisjon til den norske kongemakt, og i forsvarsposisjon mot utenlandsk kritikk. Hauksbók derimot, fremstilte det islandske samfunn som vel integrert i det norske og europeiske kristne samfunn, der kongedømmet spilte en viktig rolle.
På bakgrunn av de tekstlige forskjellene mellom redaksjonene, fortok jeg en personalhistorisk analyse av redaktørene, deres innbyrdes forhold, og relasjon til de sosiale og politiske miljø på Island og i Norge. De tekstlige forskjellene antydet en politisk agenda bak redaktørenes utforming av Landnámabók. Etter nærmere undersøkelser av redaktørenes personalhistorie, viste det seg at redaksjonene så ut til å avspeile i hvilken grad redaktørene hadde lykkes å tilpasse seg eller takle overgangen til ny styreform, og samfunnsutvikling som følge av det norske kongedømmets overherredømme på Island. Redaktørene var alle lovsigemenn eller lagmenn. Sturla mestret overgangen svært godt, Snorri gjorde det i mindre grad, mens Haukur fullt og helt framsto som en representant for det nye samfunnet representert ved den norske, kristne kongemakten. Melabók, skrevet av Snorri Markusson, ser altså ut til å være et tilfelle der historien ikke er skrevet av en seierherre. Videre ser det ut til å foreligge en klar sammenheng mellom lovsiger- eller lagmannsembetet, samfunnsendringer og Landnámaproduksjon.
Selv om det islandske samfunnet kom under det norske kongedømmet i 1262-64, og Island ikke fikk sin selvstendighet igjen før i 1944, så tok islendingene med seg sin etniske identitet videre i det historiske forløp. Samfunnsendringene gjorde imidlertid at den islandske identitet måtte omdefineres og justeres, ettersom de politiske forhold endret seg.
Den islandske identitet ble holdt ved like helt opp til moderne tid. Der middelalderredaktørene grep tilbake til landnámstiden, for å forsvare sin identitet og berettigelse som eget samfunn, grep islendingene i moderne tid tilbake til godedømmet for å argumentere for sin uavhengighet på 1800 og 1900-tallet. Styreform sto igjen i sentrum, og islendingene argumenterte nå for sin rett til uavhengighet som egen stat fra Danmark, med historisk begrunnelse i den islandske identitet uttrykt i Landnámabók. Landnámabók ble igjen del av en viktig historisk begrunnelse for Island som selvstendig samfunn. I tillegg hadde den islandske identitet gått fra å uttrykke en etnisk identitet til å utrykke en nasjonal identitet.
Den moderne opprettholdelsen av islandsk identitet ga seg også uttrykk i Landnámabók forskningshistorie. På grunn av Landnámabóks sterke symbolverdi, mener jeg at en analyse av forskningshistorien viser, at middelalderkilden ble skjermet fra den kildekritiske debatt. Islendingene hadde ikke råd til å risikere at Landnámabók i likhet med sagaene, skulle få sin historiske kildeverdi frakjent, for dette kunne rokke ved den historiske begrunnelsen for nasjonal uavhengighet. Dette førte til stagnasjon i Landnámaforskningen, som ikke ble løst for antropologien kom på bane med nye teorier og metoder, som gjorde at sagalitteraturen igjen kunne vurderes som historiske kilder. Nyere forskning bygger i stor grad på disse nye antroplogiske teoriene og metodene, der man mener at et samfunns litteratur reflekterer samfunnets selvoppfattelse. Det er på en slik bakgrunn at jeg har analysert Landnámabók, og mener at redaksjonene reflekterer det islandske samfunns selvoppfattelse, i både middelalderen og moderne tid. Bruken av Landnámabók som virkemiddel for å underbygge det islandske samfunnets selvstendighet, har først og fremst blitt tatt i bruk av de islandske politiske ledere, som i kraft av sin posisjon har hatt særlig ansvar for samfunnets opprettholdelse. Min tolkning av Landnámabók, innebærer at dens hovedformål er å sikre det islandske samfunnets legitimitet og opprettholdelse. Landnámabók har både i fortid og nåtid konstituert det islandske samfunnets identitet. | nor |