Tafl emk ôrr at efla ... : brettspill i vikingtid og middelalder

Abstract

Med utgangspunkt i skriftlige, arkeologiske og kunsthistoriske kilder har jeg undersøkt hvilken betydning brettspill hadde for guder og mennesker i vikingtid og middelalder. Tidsmessig ligger hovedtyngden i perioden 750 e. Kr. – 1350 e. Kr. Kildene belyser i hovedsak norske og islandske forhold.

Undersøkelsen viser at brettspill har vært et forbausende stabilt element i kulturen. Allerede Tacitus var bestyrtet over germanernes hang til spill, selv når de var edrue. Menneskene tilla brettspillet stor vekt også i forhold til gudene. I den første delen fant jeg at brettspillet har hatt en viktig plass i menneskenes religiøse forestillinger, dette kommer tydelig frem ved hjelp av Völuspá alene. I Völuspá er det bare de gylne spillebrikkene som er tilbake etter Ragnarök. Det er videre indisier som peker mot en symbolsk handling, hvor brettspill var en rekvisitt.

Brettspillet har vært nært knyttet til menneskenes kjærlighetsliv og jeg fant en mulig sammenheng mellom brettspill og ekteskap. Slik jeg ser det kan forestillingen om brettspillets tilknytning til ekteskapet spores helt tilbake til Gallehushornene fra folkevandringstid. Omkring år 1000 finner vi i Völuspá ved tussemøyenes ankomst en mulig henvisning til fruktbarhetsritualer og kanskje det hellige ekteskap mellom jotunkvinner og mannlige guddommer. 1200-tallets europeiske innflytelse gjorde temaet populært og 1300-tallets forfattere lar så detaljer inngå i sine fornaldersagaer som betegner forbindelsen mellom ekteskapet og brettspillet. Gjennom hele perioden som her er behandlet finner vi spor etter denne forestillingen til det kulminerer med folkevisen Teningspelet på midten av 1800-tallet. Tanken på en forsvunnet myte om Frøya og Od er nærliggende når fortellingen om dette paret har så store likheter med historien om Śiva og Pārvatī. I følge min oppfatning kan visen Terningspelet være en overlevering av en slik myte som har berget seg gjennom middelalderen i balladeform og så til sist ble nedskrevet på 1800-tallet.

Det er ut fra mitt synspunkt tydelig at et strategispill fungerer mye bedre og oppnår interesse blant menneskene om det kan relateres til det samfunnet som spilleren kommer fra. Dette er trolig en av årsakene til at hnefatafl i middelalderen gikk ut av bruk. Etter at de Nordiske landene var samlet under hver sin konge og administrasjon, ble hnefatafls strategi uaktuell, mens sjakk på den andre siden hadde klare paralleller til middelaldersamfunnet. Økningen av gjenstander som kan knyttes til spill i Trondheim på 1200-tallet, har i følge moderne forskning, antagelig ført til økt risiko for å utvikle sykelig spillelidenskap. Det er overveiende sannsynlig at lovforbudene kom som et resultat av at brettspill ofte førte bråk og kiving med seg. Enten med bakgrunn i pengespørsmål, sjalusi eller mer generelt tapt ære. Det er også trolig at kvinner etter 1300 fant menns brettspill irriterende av de samme årsaker, men kvinnene handlet trolig ut fra nødvendigheten om å vokte ættens ære.

Å være dyktig til å spille brettspill, å kunne svømme og å skyte med bue var egenskaper som gjennom vikingtid og middelalder fremstår som stabile. Brettspill ser ut til å ha vært særlig viktig blant de høyere lag av folket, det var også de mest velstående som i størst grad hadde tid til å spille for å bli dyktige. Det er klart at det i disse samfunnslagene var status knyttet til det å være dyktig til å spille brettspill. En av årsakene til at brettspill ble så høyt ansett var at man kunne lære seg strategisk tenkning gjennom spillet. Dette ville være nyttig for ledere både i hverdag og krig. Denne læremetoden kan kalles læring gjennom lek og vi kjenner begrepet igjen i nåtidens pedagogikk. De lavere samfunnslag vet vi lite om, de skriftlige kildene forteller lite og mennesker fra dårlige kår fikk få eller ingen gravgaver med seg. Dette er ikke beviser på at de ikke spilte brettspill, det er få ressurser som skal til for å spille hnefatafl. Et risset brett i sanden og noen steiner og nøtter er alt man trenger. På nåværende tidspunkt er det imidlertid ikke mulig å utale seg om dette var tilfelle blant de fattige og ufrie i samfunnet. Det er slik på sin plass å poengtere at i motsetning til i dagens samfunn, kan vi om brettspill i vikingtid og middelalder si at det langt fra var bare en lek.