Hvem var kirkenes byggherrer i Norge i middelalderen? : En historiografisk undersøkelse av byggherreproblemet i norsk forskning fra Rudolf Keyser til Vidar Trædal

Abstract

I løpet av de siste tretti årene har norsk kirkeforskning tatt en ny tverrfaglig retning med den kulturgeografiske kirkeforskningen. Denne oppgaven tar utgangspunkt i en av de mest sentrale problemstillingene innenfor denne retningen: ”Hvem var kirkenes byggherrer i Norge i middelalderen?” (heretter i kortform ”byggherreproblemet”). Problemstillingen følges forskningshistorisk fra historiefagets profesjonalisering på begynnelsen av 1800-tallet frem til og med den kulturgeografiske kirkeforskningen. Undersøkelsen legger særlig vekt på endringer i forskernes metoder, konklusjoner og empiriske grunnlag.

Basert på disse egenskapene kan forskningen på byggherreproblemet deles inn i to tradisjoner: Den historiefaglige tradisjonen basert på skriftlige kilder og den nevte kulturgeografiske kirkeforskning. Innenfor den skriftbaserte historiefaglige retningen har forskerne lagt mest vekt på kongens rolle som byggherre, fulgt av bøndene eller allmuen i felleskap og formuende enkeltmenn eller aristokrati. På 1980-tallet revolusjonerte den kulturgeografiske kirkeforskningen feltet. Dette ved å blande impulser fra den danske nye kirkearkeologien med metoder og kildegrupper fra blant annet agrarhistorien. Nye perspektiver førte til ny behandling også av byggherreproblemet. Den kulturgeografiske kirkeforskningen har vektlagt særlig lokale stormenn og i noen grad bønder og allmue. Sentrale krefter som kongemakt og kirke har fått liten tilslutning innen denne grenen av forskningen.

Forskere som behandles i undersøkelsen: Rudolf Keyser, Konrad Maurer, Anton Christian Bang, Absalon Taranger, Ebbe Hertzberg, Halvdan Koht, Oluf Kolsrud, Arne Odd Johnsen, Erik Gunnes, Gunnar Smedberg, Dagfinn Skre, Hans-Emil Lidén, Lena Liepe, Jan Brendalsmo, Vidar Trædal.