Hvem var Camilla Collett? : en komparativ analyse av Collett-biografier

Abstract

I masteroppgaven Hvem var Camilla Collett? En komparativ analyse av Collett-biografier har jeg undersøkt hvordan Camilla Collett har blitt fremstilt av sine biografer. Intensjonen var å finne ut om fremstillingene av Collett har endret seg over tid og hva eventuelle endringer besto i. Jeg valgte derfor ut tre biografier som egnet seg til dette formålet: Camilla Collett. Et Livsbillede (1902) av Clara Bergsøe, Camilla Collett. En skjebne og et livsverk (1947) av Aagot Benterud og Camilla. Norges første feminist (2003) av Kristin Ørjasæter. Metoden jeg har benyttet kan karakteriseres som komparativ nærlesning.

I introduksjonsdelen av oppgaven gir jeg noen teoretiske perspektiver på biografisjangeren generelt og den litterære biografi spesielt. Oppgavens hoveddel består av analyse og sammenligning av ulike sider ved de tre biografiene. Jeg ser på førsteinntrykket biografiene gir. Deretter analyserer jeg biografenes fremstillingsmåte, herunder forholdet mellom liv og verk, og hvordan de fremstiller Colletts personlighet, forfatterskapet og rollen som kvinnesakskvinne. Analysen avdekker noen forskjeller, blant annet i biografenes språk og hva de fokuserer på. Bergsøes og Benteruds eksplisitt hyllende biografier skiller seg fra Ørjasæters, som har et mer nøkternt språk og en mer akademisk tilnærming. De to førstnevnte biografene legger vekt på Colletts personlighet og innsatsen i kvinnekampen. Ørjasæter beskriver i liten grad Colletts personlighet, denne biografen er først og fremst er opptatt av Colletts feminisme. Ved å unngå å fortelle om Colletts vanskelige sider, fremstår Collett ironisk nok i et mer positivt lys i Ørjasæters biografi enn i forgjengernes, selv om Ørjasæter ikke uttrykker sin begeistring for den biograferte i like patosfylte vendinger som Bergsøe og Benterud gjør.

Det er påfallende hvor like disse utgivelsene tross alt er, og hvor sterke føringer sjangertradisjonen har lagt på biografene. De er alle enige om at Collett brukte sine egne erfaringer i forfatterskapet, og de er forunderlig samstemte i hva som var forutsetningene for at Collett ble forfatter og talte kvinnenes sak. Sjangerens tendens til å heroisere forfatteren har gjort seg gjeldende i Collett-biografiene. Det samme har den nedarvede diktermyten. I sluttkapittelet diskuterer jeg forskjellene og likhetene mellom biografiene. Jeg tar også stilling til hvorvidt vi har behov for en ny Collett-biografi.