| dc.description.abstract | Denne avhandlingens tema er de ikke-bokstavelige, ikke-opplagte betydningsnivåene i Dag Solstads roman 16.07.41. Det bokstavelige og opplagte betydningsnivået er etter min mening skrevet som kontrast for å få de egentlige betydningsnivåene sterkere frem. Allegoriene er åpenbare (som faren) og ikke-åpenbare (som Potzdamer Platz). Til støtte for analysen har jeg trukket inn store deler av Solstads øvrige forfatterskap. Allegoriteori spesielt av Karin Gundersen (1999) er brukt, samt flanørteori av Charles Baudelaire (2000) og Walter Benjamin (1990). Jeg mener at det stenger for flere tolkningsmuligheter om man leser Solstad med psykologiske briller, her som en bok om en gutts og manns sorg over å miste sin far.
Avhandlingen er todelt. Første del, “Reiser”, sammenfaller i stor grad med bokens eksplisitte allegorier, som skyen, flyturen, faren, evighetsmaskinene, engangsfallskjermene og skjenselens balkong. I kapittelets første del har jeg vist at skyen kan leses som en allegori for allegorien, og reisen som en allegori over livsprosjektet. I delen om faren har jeg funnet to betydningsnivåer i tillegg til Gud i himmelen. Farens “vakre tanke” om evighetsmaskinen leser jeg som troen på Marx’ klasseløse samfunn, og som troen på det å skrive seg inn i verdenslitteraturen. Farens død leser jeg som dødsstøtet for arbeiderlitteraturen som litterært prosjekt. Etter AKP-perioden ble Solstad sjokkert over at ingenting hadde hendt i den litterære institusjon siden han “forsvant”. Jeg leser nachspielet i bakgården som en skildring av blant annet denne stillstanden, samt av de gamle, satte og “blinde” partikameratene.
Andre del, “Berlin”, er i hovedsak viet allegorier om språk og kulturkritikk. I min lesning av romanen har jeg brukt Solstads begreper “nødord”, “hjelpeverb”, “bagateller” og “romanens nødvendige episke uoppløselige element”. Berlin-delen kan leses som en “guide” til henholdsvis det å bli en god leser, til å lese dette verket, til å tilegne seg kulturarven og til å finne romanens uoppløselige element, og som en guide til å skrive mesterverket. I Berlin er Fjernsynstårnet og byens åndspoliti det eneste som er i stand til å stå imot bølgen av kommersialisering. Jeg viser hvordan Berlin-delens småhendelser og småord uttrykker kulturkritikk på forskjellig måte, hvorav de fleste tar for seg litterære områder, som bokbransjen, barne-og ungdomsdyrkningen og “meddelelsens problem”.
Ved å granske Solstads språk har jeg kommet frem til at en rekke figurtyper, metaforer og symboler i 16.07.41 bør leses annerledes enn slik de hittil har vært lest i sekundærlitteraturen. Mange av dem som andre har tolket negativt, tolker jeg som verdimessig positive, og vice versa. Dette forandrer romanens meningsbærende plan. | nor |