| dc.description.abstract | Lidelsens Vej. En Selvbiografi af en Afdød (1903) er – ved siden av Dommedags Bog (også 1903) – Ernesto Dalgas’ hovedverk, og handler om enkeltmenneskets forsøk på å forstå seg selv gjennom å se livet som en helhet. Salomon, bokens hovedperson, bestemmer seg på sine eldre dager for å skrive sin selvbiografi, for derved å bringe klarhet i de delene av fortiden han ikke er i stand til å knytte noen forbindelse til. I løpet av denne reisen fra barndom, gjennom ungdom, og endelig til manndom, alderdom og død, tar boken form av en prosess hvor kontinuitet i forståelse, identitet og årsakssammenheng fremstår som blant de viktigste målene.
Med utgangspunkt i en antagelse om at livet, sett som en helhet av valg og årsakssammenhenger, kan skapes gjennom erindring i tekst, går denne analysen i dybden av romanens struktur og tematiske mønstre. Her ser man hvordan den fiktive selvbiografiskrivingen som en rammefortelling åpner for å forstå Lidelsens Vej som et selvfremstillingsprosjekt fra fortellerens side, og oppgaven tar sikte på å oppnå en dypere forståelse av hvordan det selvbiograferende prosjektet i boken fungerer identitetsskapende: Gjennom å gi livet en form og å gestalte det i tekst, kan de fortidige veivalg og hendelser systematiseres og fortolkes i en ny og meningsgivende helhet som livet ikke hadde i sin opprinnelige, umiddelbare opplevelse.
Samtidig demonstreres det hvordan livets mindre detaljer kan formes og farves etter et behov om å tilpasse dem en større og mer ønskelig helhet. Salomon viser at han som en tilbakeskuende forteller, erindrer og selvbiograf, kan skape fortidens valg ved fortelling. Han kan velge seg til Satan eller til Gud, til forelskelse eller askese, til religion eller vitenskap – alt ettersom det passer fortellingen fremfor noe. Dette «skapende imperativet» som hviler på selvbiografen overfor fortiden, undersøkes i analysen først og fremst ved hjelp av et utvalg teorier om selvbiografi.
Det er nemlig selvbiografisk virksomhet og teorier om dette som i første rekke danner det teoretiske bakteppet for denne analysen. Ved å fristille Lidelsens Vej fra enhver ekstern referanseramme, kan man forstå selv en så virkelighetsbunden virksomhet som selvbiografiskriving som en autonom aktivitet innenfor en fiktiv verdens fullverdige referensialitet – heterokosmos. Spørsmålet oppgaven ønsker å finne svar på, er dermed ikke hvorvidt Ernesto Dalgas kommer til syne i boken, men det er hvordan den selvbiografiske utformingen av en roman viser seg som et identitetsskapende selvfremstillingsprosjekt med en fiktiv, men likevel autonom, forteller i sentrum. | nor |