Abstract
Erich Maria Remarques Im Westen nichts Neues ble utgitt i 1929 etter først å ha gått som føljetong i Vossische Zeitung. Romanen vakte stor oppsikt. Ikke bare hadde forfatterens samtidige 1. verdenskrig friskt i minne, men de politiske og sosiale forholdene i Tyskland var svært spente. Remarque traff virkelig en nerve med romanen sin, en roman som tematiserer krigens grusomhet og enkeltmenneskets rolle som brikke i det storpolitiske spillet. Remarque viser hvordan mennesker med kulturell kapital ofte ender som makthavernes medløpere, i stedet for å representere en motvekt mot en destruktiv polemikk. Im Westen nichts Neues var en av romanene som endte på nazistenes bokbål. Remarque selv påstod at han hadde ment å forholde seg helt apolitisk, og at hans utgangspunkt var nøytralt å skildre det som virkelig hadde skjedd.
Det er nettopp Remarques naive innstilling til det å skulle fremstille det sanne som jeg har funnet det interessant å se nærmere på. Innstillingen minner ikke så lite om de klassiske realistenes tro på at man ved hjelp av skriften kan speile det virkelige på en direkte måte. Den realistiske normen er i den senere tid stadig blitt revurdert, og det er i dag en overvekt av litteraturvitere som stiller seg kritiske til realistenes lite problematiserende holdning til selve språket som medium. Samtidig viser det seg at den realistiske teksten er langt mer intrikat og mangefasettert som norm enn det man kan få inntrykk av når man leser om realismen.
Alain Robbe-Grillet ( jeg har brukt hans essaysamling For en ny roman ), og Philippe Hamon ( jeg har forholdt meg til hans artikkel Un discours constraint gjengitt i Lilian R. Fursts Realism), er teoretikere som har prøvd å beskrive visse strukturer som kjennetegner den realistiske teksten. Roman Jakobson på sin side, hevder i artikkelen Om realismen i konsten at den fullstendig realistiske teksten ikke finnes. Det finnes realistiske grep, men ingen roman som er blitt konstituert på grunnlag av en absolutt realistisk modus. Jeg har dermed ikke valgt å konsentrere meg om de grunnleggende problemene knyttet til realismen som litterær estetikk, men har i stedet valgt å forholde meg til en mer eller mindre definert norm. Denne har jeg diskutert i forhold til Im Westen nichts Neues for å prøve å se hva slags realisme Remarque har gjort bruk av. Dette har jeg vurdert i forhold til den klassiske franske realismen som man forbinder med navn som Stendhal, Balzac og Flaubert. Selv om Remarque i sin apolitiske og strengt mimetiske modus åpenbart har et utgangspunkt som ligner de klassiske realistenes, så er det mye som skiller ham fra dem. Remarque levde i en brytningstid, en tid preget av politisk uro og sosial avmakt. Dette speiler seg i Remarques tekst. Den grunnleggende livsforståelsen er ikke den samme hos ham som hos realistene. Dermed ytrer den mimetiske estetikken seg også på en annen måte.