"Adjø, herr 'skinkeboks'!" : - Sverre Undnæs' drama Aske sett i lys av absurdistisk dramateori

Abstract

I denne oppgaven har jeg gjort en analyse av Sverre Udnæs drama Aske fra 1973. Bakgrunnen for oppgaven er ønsket om å undersøke hvorvidt det finnes absurdistiske elementer i Udnæs dramatikk. Tidligere har dramaene hans blitt plassert i forlengelsen av Ibsen-tradisjonen, men i løpet av de siste årene har enkelte hevdet at man finner absurdistiske trekk i Udnæs drama. For å kunne undersøke dette nærmere, har jeg tatt utgangspunkt i Peter Szondis teorier om det moderne dramaet og Martin Esslins The Theatre of the Absurd (1991).

Det er særlig i tematikken til Aske at det absurdistiske skinner gjennom. I Udnæs univers er mennesket uten evne eller vilje til kommunikasjon, og karakterene hans fremstår i høy grad som ensomme og isolerte. Dette har jeg påvist gjennom Andrew Kennedys begrep duologues of isolation . I Ibsen-tradisjonen danner ønsket om og viljen til å forstå en samtalepartner selve grunnmuren i dialogen. Men hos Udnæs ser det heller ut som om personene bevisst unngår all form for dypere kommunikasjon, og duologene blir dermed duologues of isolation . I sin isolasjon står mennesket i det udnæske universet ensomt i en verden som synes å ha mistet sin hensikt; noe som er et absurdistisk kjennetegn. I formen har jeg funnet både tradisjonelle og absurdistiske elementer. Det mest tydelige tradisjonelle elementet er bruken av titteskapsscenen. I språkbehandlingen viser likevel Udnæs at han ikke står i en Ibsen-tradisjon. Her finner vi bruk av en metaspråklig refleksjon som skaper komikk ut av truende situasjoner, noe som igjen er med på å undergrave handlingen i stykket.

Det finnes altså både absurdistiske og tradisjonelle elementer i Aske. Dette stykket er dermed verken i forlengelsen av Ibsen-tradisjonen eller et gjennomført absurd drama. Begge elementer finnes der, men det absurdistiske er tydelig, særlig i tematikken. Udnæs skaper med dette sin helt særegne stemme som er unik for norsk dramatikk. Han står i en internasjonal tragikomedietradisjon, og er tydelig inspirert av samtidige, internasjonale dramatikere som Harold Pinter. Med sin bruk av absurdistiske elementer er han derfor en fornyer av norsk dramatradisjon, og med det fortjener han en langt mer sentral plass i norsk litteraturhistorie enn det han har fått til nå.