| dc.description.abstract | Et essay fra en brytningstid. En analyse av Arne Garborgs Kolbotnbrev er en hovedfagsoppgave skrevet av Agnete Jørstad Andersen ved Universitetet i Oslo, Institutt for nordistikk og litteratur-vitenskap, 2007.
Oppgavens emne er Garborgs bok Kolbotnbrev, utgitt første gang i 1890. Jeg har i oppgaven villet vise Kolbotnbrevs mangfoldighet og trekke verket fram fra sin litt isolerte posisjon i behandlingen av Garborgs forfattterskap. Boka er høyt skattet, men lite forsket på, noe som nok skyldes at verket lenge ble regna som en selvbiografisk tekst. I oppgaven trekker jeg fram tidligere omtaler, og ser hvordan verkets fiksjonsside er kommet mer i fokus med tida. Jeg forholder meg til divergensen i forskningstradisjonen, som plasserer boka som enten sakprosa eller skjønnlitteratur, med et både og, og viser, gjennom en analyse av bokas kontekst, at teksten plasserer seg i en essayistisk sjangertradisjon. Jeg påviser hvordan det individual-psykologiske aspektet i boka hele veien følges av Garborgs kritiske, undersøkende interesse for samfunnsformer og moralnormer, samt av hans polemiske siktemål om å revidere sitt rykte som en ”svinsk”, umoralsk forfatter. Iscenesettelsen av Garborgs eget parforhold gjør at det selvbiografiske fiksjonaliseres, og jeg viser hvordan dette kjærlighetsmotivet gjør boka til en pendant til kjærlighetshistoriene og sedelighetsdebatten i Garborgs Kristiania-romaner. Jeg leser teksten ut fra den hypotese at den er et selvbiografisk, samfunns- og kulturkritisk essay, skrevet i en brytningstid som medfører krav om en mer selvrefleksiv innstilling hos individene i forhold til en mindre forutsigbar virkelighet. Jeg ser teksten i lys av sin litterære og samfunnsmessige kontekst, og jeg mener å finne, foruten en strategisk ytring, en fortelling som representerer et orienteringsforsøk i forhold til identitets- og tilhørighetsforhold og spørsmål omkring samfunnsformer, levemåte, bosted og samlivsorganisering, og jeg finner også en nyorientering i forhold til etablerte skrive-måter og naturalismens deterministiske menneskesyn. I analysen av den fortellingen som essayet er strukturert over, undersøker jeg hvordan jeg-fortelleren konstituerer sin identitet. Her framkommer et essayistisk jeg som prøver ut roller og ulike måter å etablere en identitet på, og som gjennom en kritikk av moralnormer, og gjennom bruk av idyllsjangeren og allusjoner til opphavs- og undergangsmyter, tematiserer mennesket og dets plass i verden og den store tidssammenhengen. I verket framkommer en sivilisasjonskritikk gjennom opposisjonen mellom natur og kultur, og via stedsidyllen på Kolbotn kontrasteres en tradisjonell samfunns-form med det moderne samfunnet, der individet gis frihet til selv å skape sitt liv, men også pålegges en byrde i forhold til det å eksistere som ansvarlig, kritisk tenkende individ og lete etter et godt sted å leve. | nor |