Abstract
I denne avhandlingen har jeg tatt for meg deler av et forholdsvis ungt og moderne forfatterskap. Lene Therese Teigen er noe så sjelden som en moderne, kvinnelig, norsk dramatikere. Med Mater Nexus gjør hun suksess, ikke bare i Norge, men også internasjonalt.
Jeg tar for meg hennes teatertekst Mater Nexus som er den teksten hun forløpig har fått gitt, og samtidig den teksten med størst suksess, og dermed publikum, både i Norge og utlandet. Jeg ser på denne teksten i tre perspektiver som virket forskjellige, men viste seg å henge nøyere sammen enn jeg hadde antatt.
Det første perspektivet er Lene Therese Teigen som forfatter. Jeg tilnærmer meg hennes forfatterrolle ved å se på arbeidsprosessen. Hvordan Lene Therese Teigen ser på sin rolle i forhold til teksten og dens realisering på scenen. Men også hvordan hun forholder seg til skuespillere og staben på teateret. Hva mener hun hennes rolle som forfatter av nettopp dramatikk er i forhold til disse ytre forholdene, og i forhold til den sceniske realiseringen av teksten. den aktive og bevisste bruken av former i teaterteksten.
Jeg vi lete etter svarene både i hennes egne artikler og i selve teaterteksten, dermed il dette være et perspektiv i analysen av teksten.
Det andre perspektivet er hvordan teksten plasserer seg i teaterhistorien. Også dette er interessant både i forhold til leken med former i teksten, og også i forhold til tematikken og den forhold til samtiden. I forlengelse av dette prøver jeg å dekode leken med former, hvor henter hun inspirasjon fra og i hvilken grad støtter dette eller bidrar det til tematikken, og realiseringen på scenen.
Til slutt er det viktig å diskutere teksten fra et kjønnsperspektiv. Teigen er selv kvinne og har lykkes i et mannsdominert miljø, med et stykke for ni kvinner og ingen menn. På toppen av dette er det utelukkende kvinnetemaer og temaer sett fra et kvinnelig perspektiv som omhandles i teksten. Jeg vil se på hvordan dette påvirker ytre forhold, f.eks muligeheten for å bli satt opp. Men mest interessant i dette perspektivet er det allikevel å se på hvordan denne kvinnelige teamtikken forholder seg til formspråket.
Selv om objektet for oppgaven innbyr til å bevege seg i grenselandet mellom litteratur og teater, holder jeg meg til teksten så langt det er mulig, og dermed holder også innenfor litteraturvitenskapen. Der det vil være ufruktbart å la være, trekker jeg allikevel veksler på teatervitenskapen.