Abstract
I denne hovedoppgaven har jeg sett på stedets betydning i Amalie Skrams roman Fru Inés fra 1891. Amalie Skram var en svært bereist kvinne, og stedet spiller alltid en rolle i Amalie Skrams romaner, enten det er Homansbyen i Kristiania, Hellemyren i Bergen, eller det Asovske Hav nord for Svartehavet. Romanen Fru Inés har den multikulturelle byen Konstantinopel i 1870-1880-årene som utgangspunkt for handlingen, og jeg har forsøkt å finne ut hva dette betyr for lesningen av romanen.
Oppgavens tittel, En Constance i Konstantinopel, bygger på en antagelse av at Inés er en kvinne som bærer mange likhetstrekk med hovedpersonen Constance fra Amalie Skrams tidligere utgitte roman Constance Ring. (1885)
I første del av oppgaven ser jeg hvordan denne romanen er blitt mottatt i Skram-forskningen. I andre del analyserer jeg den med mitt utgangspunkt i Konstantinopel som sted. Jeg bruker teorier og analysebegreper fra Leonard Lukwack, Michail M. Bakhtin og Per Thomas Andersen.
Romanens hovedperson er en vakker kvinne, hun er selv et møte mellom øst og vest, med røtter i flere kulturer. Amalie Skram skildrer i denne romanen et ekteskap som ligger i grenselandet mellom det vestlige borgerlige ekteskapet, og det østlige institusjonaliserte polygami. Amalie Skram viser at ekteskapet er ødeleggende for kvinnens fysiske og psykiske utvikling, at hennes jakt på lykken tvinger henne til handlinger som strider mot hennes moral og religiøse overbevisning, og som bringer ulykke over den unge mannen som et objektet for hennes siste forsøk på å bli et helt menneske. Ved å gjøre romanen til skildringen av hennes mislykkede kjærlighetsprosjekt, og en søkning etter å bli et helt menneske, viser Amalie Skram at dette ekteskapet er ødeleggende for kvinnens fysiske og psykiske utvikling Likevel hevder jeg at hun formidler et positivt inntrykk av det å leve i dette multikulturelle miljøet, dette gir henne både valgmuligheter og frihet.
Jeg har laget to kart over romanens områder, og lagt ved ordforklaringer bak, samt bilder fra den gamle byen.
Ingrid Wad