Abstract
Tid og rom
Min opprinnelige hensikt med denne oppgaven var å skulle forsøke å identifisere Den Okände ved å utforske tidsaspektet i Till Damaskus del 1. Men fordi tid ikke kan ses uavhengig av den andre anskuelsesformen rom, har jeg ikke kunnet utforske selve tidsformen i stykket alene. Tidsforløp kan kun oppleves på bakgrunn av noe annet. Bevegelsen må måles mot noe, ellers vil den ikke kunne persiperes av mennesket.
Sentralt for min forståelse av Till Damaskus er at handlingen veksler mellom et subjektivt og et objektivt virelighetsplan. Men i tillegg til å se stykket som inndelt i et subjektivt og et objektivt rom, har jeg også sett det som inndelt i en subjektiv og en objektiv tid. At mange av hendelsene i stykket finner sted i en subjektiv virkelighet, innebærer at hendelsene fremstår i en fullstendig nåtid der ingen ting kan tas for gitt. Slik iscenesettes en epistemologisk og en eksistensialistisk tvil.
Forholdet mellom litteratur og det virkelige liv
Men tid og rom i litteraturen utfolder seg alltid annerledes enn i det virkelige liv. Ved å bruke Bakhtins erkjennelsesfilosofiske teorier og teorien om kronotopen, altså hvordan tid og rom manifesterer seg i litteraturen, har jeg forsøkt å kartlegge stykkets ulike måter å fremstille virkeligheten på, samt den effekten denne litterære fremstillingen har på publikum i det virkelige liv.
Dialogismeprinsippet
Bakhtins dialogismebegrep har altså stått sentralt for meg gjennom denne oppgaven. Jeg har hele tiden forsøkt å forholde meg aktivt til andre forskere og deres resultater. Fordi Bakhtin ikke har skrevet med tanke på skuespillet, men for romanen, og heller ikke har skrevet særlig utfyllende om drømmens kronotop i forhold til symbolismen og ekspresjonismen, har jeg også på et vis gått inn i en dialog med Bakhtin. Jeg har forsøkt å videreutvikle kronotopbegrepet ved å bruke det på en annen type tekst enn opprinnelig intendert.
Subjektiv og objektiv tid i Till Damaskus
Vilkårene for hvordan man skal oppfatte det som skjer, må klargjøres tidlig i handlingen. Derfor har jeg i denne oppgaven først og fremst konsentrert meg om stykkets åpningsscene, men fordi gjentakelsen er et sentralt prinsipp i Till Damaskus, har jeg også sett på stykkets siste scene, den andre scenen på gatehjørnet
Jeg har ikke lest Till Damaskus lys av én kronotop, men flere som alle griper inn i hverandre. Hva jeg har valgt å karakterisere som drømmens kronotop, har imidlertid vært den overordnede kronotopen i min lesning. Det jeg særlig mener kjennetegner drømmens kronotop i forhold til Till Damaskus, er at den innebærer et subjektivt perspektiv, som sett for seg, motsetter seg enhver form kommunikasjon. Fordi Till Damaskus er et kunstverk skrevet for et teaterpublikum, kan denne kronotopen derfor ikke være enerådende i stykket. Kommunikasjon innebærer alltid et objektivt perspektiv. I drømmen kronotop inngår derfor veiens kronotop, møtets kronotop og terskelens kronotop. Disse kronotopene har innslag av objektivt tidsperspektiv. Det subjektive drømmeperspektivet forblir likevel dominerende og avgjørende for stykket som helhet. Ved å lese teksten inn i ulike kronotoper, ved å inndele den i underkronotoper til drømmens kronotop, har tekstens veksling mellom det kommunikative og innadvendte blitt mer klart
.
En biografisk kronotop i motsetning til drømmens kronotop
Så å si alt i stykket dreier seg om protagonisten, Den Okände. Men fordi handlingen finner sted i en vekselvirkning mellom ulike virkelighetsplan, kan ikke Till Damaskus karakteriseres som et rent ekspresjonistisk drama. Når handlingen ses fra et objektivt perspektiv, deler vi ikke Den Okändes perspektiv. Selv om alt i stykket kan relateres til Den Okände, betyr ikke det at alt er avhengig av hans perspektiv.
Bare ved å lese teksten i lys av en biografisk kronotop gis teksten et perspektiv som klart bryter med det subjektive perspektivet. Mitt utgangspunkt for forståelsen av Den Okände var tradisjonens i all hovedsak biografiske lesning. Jeg stilte spørsmål om hvorfor vi leser Strindberg inn i verket og hva slags følger det har. Fordi drømmens kronotop særlig kjennetegnes av en subjektiv tidsopplevelse, en tidsopplevelse som foregår i presens, kan Till Damaskus, etter min mening, ikke karakteriseres ved hjelp av en biografisk kronotop. Biografien kommer nemlig alltid i etterkant av subjektet. Den ser subjektet utenifra, som noe fullført i tid og rom. Biografien eksisterer følgelig først og fremst med tanke på kommunikasjon, noe drømmens kronotop altså motsetter seg. At Strindberg selv har ispedd teksten med faktaopplysninger fra sitt eget liv, forandrer ikke på dette. I Till Damaskus blir nemlig alle forestillinger ustabile i og med det subjektive, drømmeaktige perspektivet, også den om Strindbergs biografi.
Når vi likevel stadig appellerer til forestillingen om Strindberg i forbindelse med teksttilegnelsen, ser jeg det som en effektiv strategi fra leserens side. Ved å lese forestillingen om Strindberg inn i teksten, får man et klarere utgangspunkt for forståelsen. Den Okände er til tross for intensiteten i sine forestillinger og utbrudd, en ganske vag karakter. For at vi skal kunne identifisere ham, må vi utfylle ham med noe. Forfatterinstansen tillegges slik sett en form for garanti for tekstens mening og verdi. Forestillingen om Strindberg brukes for å åpne teksten og til å lukke den for slik å gi den et avgrenset meningsinnhold. Når vi hefter våre for-dommer om Strindberg til Den Okände, blir denne tydelig og gjenkjennelig, samtidig som han fremstår som klart avgrenset fra oss selv i tid og rom.