| dc.description.abstract | Denne avhandlingen undersøker både formelle og tematiske trekk i Jette A. Kaarsbøls Den lukkede bog(2003). Analysekapitlet drøfter blant annet romanens retoriske virkemidler, især ironi. Men oppgaven nærmer seg stadig mer det kontekstuelle i romanen, og i det andre hovedkapitlet, kalt Kulturkampen, kommer jeg inn på den tida handlingen er lagt til, nemlig det moderne gjennombruddet på slutten av 1800-tallet i København. Her setter jeg dessuten Den lukkede bog i sammenheng med tidstypiske romaner fra perioden. I den forbindelse trekker jeg spesielt fram Flauberts Madame Bovary, og påviser likheter i tematikk og skrive- og framstillingsmåte.
Vi har å gjøre med en historisk roman, og jeg diskuterer hvorvidt den passer inn under Lukács’ sjangerbegrep. Imidlertid er det vesentlig at de hendelsene det fortelles om, belyses ut fra vår tid: Det kommer tydelig fram at Kaarsbøl er en moderne, dansk kvinne, som ved hjelp av fortellerteknikk gjør både det moderne gjennombruddets epoke, og sin egen samtid, til gjenstand for kritisk ironi. Oppgaven skal i særlig grad undersøke hva slags dom romanen feller over Brandes-epokens verdier, og på hvilken måte vår egen tid utleveres. Det moderne gjennombruddet er en tidlig fase i moderniteten – og hele tida er nettopp spenningen mellom datid og nåtid vesentlig. Derfor er det nærliggende å benytte sosiologiske teorier om modernitet, og Zygmunt Bauman og Charles Taylor blir en viktig støtte i min drøfting av modernitetsbegrepet slik det kommer fram i Den lukkede bog. De radikale i det moderne gjennombruddet kjempet for å frigjøre individet – men de ovennevnte sosiologene legger vekt på at vi i vår senmoderne tid fremdeles er underlagt en rekke tvangsstrukturer.
Hovedpersonene i romanen, Frederikke og Frederik, har totalt ulike forventninger til livet og ekteskapet. Frederikke er fostret opp med antisemittisme og kristen konservatisme. Når hun møter Frederik, som representerer det frihetselskende, moderne mennesket, fører det til begges undergang. Kommunikasjonen mellom dem er dømt til å mislykkes; den er låst. I ett perspektiv framstår dermed Den lukkede bog som nettopp det – lukket. Men det er også mulig å finne noe som fungerer åpnende for den på samme tid. Romanen lar flere ulike verdisett – eller stemmer – komme til orde, og slik knytter vi an til Mikhail Bakhtins polyfone roman: Til tross for at aktørene i Den lukkede bog på mange måter utviser en ikke-dialogisk holdning til hverandre, er nettopp romanens form åpen. Det ikke-dialogiske er slik sett framvist ved sin motsetning. | nor |