Abstract
Øyer har en sentral plass i mye litteratur. I likhet med havet har også en øy rik symbolverdi. En øy kan være et sted å flykte til, utforske og kanskje bli herre over. Avgrenset av hav på alle kanter, blir også øya overskuelig, den representerer en helhet og fungerer ofte som en motsetning til fastlandet i en fortelling. I min masteroppgave undersøker jeg ulike skildringer av øyopphold. De tre romanene som står i sentrum i oppgaveprosjektet mitt representerer tre språk og tre ulike romangenre: Martin A. Hansens roman Løgneren (1950) skildrer livet på en dansk øy, Sandø. Klokker og skolelærer, Johannes Vig, er romanens fortellerstemme. Fortellingen formidles i dagbokform og spenner over en periode på et drøyt år, hvor hovedhandlingen er konsentrert om fire døgn i Vigs liv. Hendelsene i romanen utspiller seg på øya, som det meste av fortellertiden er omringet av islagt hav, noe som skaper et helt spesielt miljø. Johannes Vig har havnet på øya i et forsøk på å legge sin fortid til side. Øya får dermed stor betydning for ham, først som hans tilfluktssted, men etter hvert også som hans sentrum. Tove Janssons romaner om livet i Mumindalen er velkjente bøker for barn og unge i mange land, langt utover Norden. Serien er skrevet for barn, men bøkene bærer i seg en dybde som taler til lesere i alle aldre. Spesielt er romanen Pappan och havet (1965) en bok som også har et budskap for voksne. I denne romanen reiser Muminfamilien til en øy i havet hvor de skal flytte inn i et fyrtårn. Det er Muminpappaens ønske at familien skal forflytte seg på dette tidspunktet. Livet har blitt forutsigbart i Mumindalen, og han søker derfor etter noe nytt. Pappaen får følelsen av å være til overs i en familie hvor alle klarer seg selv. Han får behov for å være i en verden som kan erobres og hvor han kan ha en mer vesentlig rolle. Etter hvert som familien flytter, viser det seg at også flere av familiemedlemmene har hatt behov for en endring. I Erlend Loes roman L (1999) er det den vitenskapelige ekspedisjonen som er fasit for det spesielle øyoppholdet som blir skildret. Forteller og jeg-person i boken, Erlend, tar med seg seks kamerater til en sydhavsøy, hovedsakelig for å oppnå banebrytende forskningsresultater og dermed sette ”Norge på kartet”. Drømmen om å oppleve og få til noe viktig, er utgangspunktet. Ekspedisjonen, med Thor Heyerdahl som hovedinspirasjonskilde, utvikler seg likevel annerledes enn forventet. I boken The Island Motif in the fiction of L.M. Montgomery, Margaret Laurence, Margaret Atwood, and Other Canadian Women Novelists (2003) ser den amerikanske professoren Theodore F. Sheckels på øymotivet i et utvalg kanadiske romaner skrevet av kvinner. Sheckels har funnet ut at øymotivet generelt er et meget fremtredende motiv i boksegmentet han har undersøkt. I fortellingene reiser hovedpersonene ofte til en øy, hvis de ikke allerede er fanget på en. Øyene finnes i ulike varianter og de kan også vise seg i overført betydning: I noen tilfeller kan øya være en småby, eller den kan være et sted som er omgitt av åpent land. Det er dermed ikke bare øyer i egentlig forstand, men også enkelte landskap som kan fortone seg som øyer, skriver Sheckels. I alle tilfellene er dette litteratur hvor stedene spiller en viktig rolle. Noen av bøkene bærer også i seg en kritikk av det urbane livet, og øyene står gjennomgående som en kontrast til dette. Gjennom analyser av fjorten romaner hvor øya har en sentral rolle, har Sheckels funnet en rekke fellestrekk: Fortellingene har ofte en utviklingslinje i seg som ender med at hovedpersonene trekker seg tilbake på, returnerer til, eller flykter fra en øy. På øyene kjemper de ofte med hverandre eller med seg selv. Øyene er steder man også kan føle seg fanget på. Et øyopphold kan føre til forsoning, og det kan føre til erkjennelse. I tillegg til dette identifiserer Sheckels at ulike kvinnefellesskap oppstår i øysituasjonene. Bortsett fra det sistnevnte særtrekket, er punktene Sheckels presenterer om øyfortellingene også gjeldende for romanene til Martin A. Hansen, Tove Jansson og Erlend Loe. I oppgaven min forholder jeg meg først og fremst til teoretiske tekster skrevet av Per-Thomas Andersen, Mikhail Bakhtin, Anthony Giddens, Frederik Tygstrup den nevnte Theodore F. Sheckels. Giddens skildrer modernitet, som er aktuelt for mine analyser. Bakhtins kronotopbegrep er også aktuelt med dets beskrivelse av tidrommet. De øvrige teoretikerne er bl.a. opptatt av steder i litteraturen, noe som også er viktig i forbindelse med min oppgave om ”øyromaner”. Innledningsvis presenterer jeg kort enkelte andre øyfortellinger, ikke minst Daniel Defoes Robinsons Crusoe, en bok som nesten er en forutsetning for svært mange senere bøker med et øyopphold som en sentral del av handlingen.