Abstract
Lena Nyman var Vilgot Sjömans utgangspunkt for Jag är nyfiken – gul (1967) og Jag är nyfiken – blå (1968). I filmdagboken beskriver han grunnlaget for filmprosjektet slik: ”Någe ungt […] Nån ting med Lena Nyman`”. Lenas vitalitet blir bærende for prosjektet og de prøvelser hun utsettes for, kjennetegner verkets form. Hun beveger seg i filmene fra å være innesluttet i karakteren hun spiller til å være den autentiske Nyman som gråter på lerretet.
At en skuespiller vies en så avgjørende rolle i et prosjekt er unikt, og stemmen som kommer frem gjennom Lenas sentrale funksjon står alene i et filmspråk som ellers av feministiske filmteoretikere vurderes som patriarkalsk. Avhandlingen tar således for seg Lenas rolle i filmene, både på lerretet og i produksjonsprosessen. Det er første gang hun vies et slikt prosjekt. Avhandlingen fremhever hennes stemme, situasjon og erfaringer i lys av Julia Kristevas språk- og samfunnssyn, Toril Mois eksistensialistiske tilnærming til hva en kvinne er, feministisk filmteori og Jacques Lacans åpne introduksjon av kvinnens jouissance, en fysisk glede som ofte uttrykkes i Nyfikenfilmene.