"Det er ting eg vil vise deg. Fine ting" : melankoli og trøyst i Ragnar Hovlands roman Ei vinterreise

Abstract

Utgangspunktet for denne oppgåva er hypotesen om at det finst ei melankolsk grunnhaldning eller livshaldning i boka. Eg vil vidare freiste å undersøka korleis denne melankolien kjem positivt til uttrykk i teksten og det litterære uttrykket. Ei vinterreise er delt i to delar. Ein dagbokdel og ein fiksjonsdel. I dagboka møter me forfattaren i tida etter at han har fått vite at han er kreftsjuk, og følger han over halvtanna år, gjennom redsle, operasjon og restitusjon. I fiksjonsdelen møter me ein predikant som har mista kallet sitt, og legg ut på reise for å leite opp ungdomsforelskinga si. På vegen får han hjelp og skyss frå Tomas i Dalen, og saman utviklar dei seg, og jaktar ei meining i tilværet, som kanskje ikkje var den dei lette etter i starten. Gjennom analysen av romanfigurane sin livssituasjon, og samspelet mellom dei, kjem det fram at dei har felles ei melankolsk grunnstemning forårsaka av eit tap. Gjennom det moderne samfunnet sine sekulariserings- og dessillusjoneringsprosessar, har mennesket blitt heimlaust, fått mindre kontakt med kvarandre og mista retninga på liva sine. Dette tapet er bakgrunnen for melankolien som ei naturlig, ålmenn erfaring for det moderne mennesket. Gjennom litterære og strukturelle grep som bruk av humor og reisemotivet, får den melankolske grunnhaldninga hos romanfirgurane til Hovland nyansar. Gjennom å akseptere at det ikkje finst ei meining med tilværet, kan det presse seg fram ei meining i tilværet. Humoren kan komme inn som noko trøystande og forsonande i det moderne mennesket sin håplause tilstand. Det same kan lesing og skaping av litteratur. I Ei vinterreise formidlar Ragnar Hovland ein type melankoli som det er mulig å lære seg å leve med.