Forandring som vilkår : om ambivalens og modernitet i Ragnar Hovlands Bjørnen Alfred og hunden Samuel forlèt Pappkartongen (1993) og Rune Belsviks Dustefjerten og den store sommarferieturen (2003)

Abstract

Mange har pekt på at grensene mellom barne- og voksenlitteratur i økende grad viskes ut. En av dem er barnelitteraturforskeren Maria Nikolajeva. Hun hevder at kompleksiteten i barnelitteraturen har økt, og at vi har fått en dreining fra sirkulære til lineære strukturer og fra episke til polyfone mønstre. Mange av de endringene som har skjedd synes å kunne samles i begrepet ambivalens. Den økte ambivalensen i barnelitteraturen omfatter flere nivåer, blant annet struktur, narrative trekk og leserhenvendelse, samt tematikk. Jeg har tatt utgangspunkt i stikkordene reisemotiv og ambivalens, og undersøkt hvordan to moderne klassikere, Ragnar Hovlands Bjørnen Alfred og hunden Samuel forlèt pappkartongen (1993) og Rune Belsviks Dustefjerten og den store sommarferieturen (2003), representerer nye og ambivalente former for barnelitteratur, og hvordan denne ambivalensen speiler den uroen og foranderligheten som mange mener er moderniteten fremste vilkår. I oppgavens første del har jeg sammenliknet tekstene med to eldre klassikere, Thorbjørn Egners Ole Jakop på bytur (1948) og Elsa Beskows Onkel Blås nye båt (1942). Disse tekstene, som ikke regnes som ambivalente, innehar en rekke konvensjonelle trekk som barnelitteraturtradisjonen i stor grad har vært preget av. Jeg undersøker tekstenes sjangerstrukturer og narrative mønstre og hva slags implisitte lesere som kommer til uttrykk. I disse analysene benytter jeg leserresponsteorier og narratologiske betraktninger av blant annet litteraturforskeren Wolfgang Iser og forfatteren Aidan Chambers. Jeg mener både Bjørnen Alfred og Dustefjerten tematiserer ulike livsholdninger som kan knyttes til livet i moderniteten eller senmoderniteten. Med henblikk på teorier av blant annet Marshall Berman og Anthony Giddens om moderniteten og det moderne selvet, undersøker jeg hvordan de to nyere tekstene kan sies å speile forskjellige og til dels motstridende holdninger til de instabile og foranderlige vilkår som preger moderniteten. Bjørnen Alfred blir også analysert ut fra et eksistensialistisk perspektiv, med vekt på verkets intertekstuelle slektskap med Samuel Becketts Vente på Godot. Til slutt drøfter jeg kort de fire tekstenes ulike syn på barnerolle og voksenrolle, og om grenseutviskingen i litteraturen kan tyde på en infantilisering av voksne eller en voksengjøring av barn i dagens virkelighet. Både Bjørnen Alfred og Dustefjerten synes å ha som forutsetning at barn og voksne er likeverdige deltakere i det samme komplekse, motsetningsfylte og omstillingskrevende livet i moderniteten.