Abstract
Avhandlingen "Poeten som snublet over virkeligheten" handler om Tarjei Vesaas’ Fuglane (1957). Avhandlingen tar for seg den humoristiske dimensjon ved romanen. Dette har vært en underbelyst dimensjon i forskningstradisjonen, og mitt ønske har derfor vært at avhandlingen skal kaste lys over denne siden av romanen.
Henri Bergsons Latteren: et essay om komikkens vesen danner avhandlingens teoretiske ståsted. Denne forklarer komikken i sammenstøtet mellom det menneskelig og mekaniske. En slik karakteristikk bruker jeg til å forklare romanens gjennomgående humoristiske dimensjon, nemlig sammenstøtet mellom Mattis' og de skarpes verden. Mye av det humoristiske oppstår i nettopp denne konfrontasjonen. Det viser seg at Mattis og den realistiske verdenen ikke har noen samsvarende forståelses- og opplevelseskontekst. Dermed blir de fleste situasjoner opplevd og forstått forskjellig, og slik sett oppstår det humoristiske. Avhandlingen tar også for seg ironisering i romanen. Det viser seg at det er en dobbelhet over denne, i den forstand at både Mattis og de skarpe rammes.