Iscenesettelse, komikk og visualitet i Henrik Ibsens Vildanden

Abstract

Jeg gjør en nærlesning av Henrik Ibsens Vildanden (1884), med hovedfokus på spillet i spillet og dramaets sceniske teknikker. Jeg mener at spillet i spillet, som flere oppfatter være uttrykk for livsangst, tvert imot uttrykker en form for glede og livsoptimisme i Vildanden. Dette uttrykkes gjennom en handlingsgang som i stor grad er preget av rene iscenesettelser og disse danner igjen mye av dramaets komiske elementer. Samtidig oppstår det et billedmessig uttrykk gjennom spillet i spillet og de sceniske teknikker, som lys og skyggekontraster. På den måten ser jeg på Vildanden som et visuellt drama. Gjennom analysen viser jeg hvordan selviscenesettelser på mange måter punkterer den dramatiske handlingsgangen. Der aktørene blir bedt om å handle, iscenesetter de seg som handlende, uten at noen form for handling egentlig skjer. Mot slutten blir dette elementet helt avgjørende til at katarsis uteblir, og at det sedvanlige dramatiske endepunkt ikke finner sted.