| dc.description.abstract | Denne hovedfagsoppgaven sier noe om de unge forfatterstemmene som debuterte på 1990-tallet. Et påfallende stort antall av de unge debutantene gjør mellommenneskelige relasjoner, familie, oppvekst og identitet til roteringspunkt for sine tekster. Selv om den litterære stilen og det språklige uttrykket er svært forskjellig hos 90-tallsdebutantene, er det tematisk og estetisk flere tendenser som løper parallelt, spesielt hos de mannlige forfatterne. Listen over bøker som søker etter slektsrøtter og kretser inn familiehemmeligheter er lang. Søkelyset rettes stadig mot de følelsesladde forholdene mellom mennesker som av forskjellige grunner er knyttet til hverandre. I denne tilværelsen er den tradisjonelle kjernefamilien et for lengst forbilagt stadium. Familiesamholdet har mistet taket og virkeligheten kjennetegnes av en eksistensiell uro og usikkerhet. Tekstene beskriver mennesker som har problemer med relasjonene både i store sammenhenger og de helt nære. Forfatterne skriver om ømme følelser og latente spenningsforhold mellom mennesker som burde stått hverandre nær. Relasjonene og konfliktene tekstene berører, realiserer problemstillinger knyttet til tilhørighet og identitetssøken, ofte hos personer som lever på randen av sammenbrudd. Den nye litteraturen er på mange måter et svar på forfatternes livssituasjon på slutten av århundret og vitner om et omsorgsbehov.
I oppgaven slås det fast at det i 1990-tallslitteraturen er skjedd en tematisk og geografisk forflytning i litteraturen. Økonomiske, sosiale og teknologiske krefter skaper nye muligheter og forandringer i et forrykende tempo. De er med på å endre levesettet vårt og berører tilhørigheten, forholdet til – og bevisstheten om de fysiske omgivelsene våre. Urbaniseringen og sentraliseringen har de senere årene ført til en nydyrking og forandring av forestillingen om det urbane. I løpet av 1980 og 90-tallet har det urbane forandret verdi fra å være et negativt ladet begrep, med konnotasjoner til støy, problemer og det å føle seg fremmedgjort, til noe positivt, trendy og oftere blitt knyttet til følelsen av å være tilkoblet det kontinentale. En rekke filmskapere og forfattere vender blikket motsatt vei. De ironiserer og katalogiserer bygdetullingene og retter søkelyset mot de uutforska stedene i periferien. Steder som er perifere både i bokstavelig og overført forstand, hentes frem og gis betydning. Handlingene utspilles på oppdiktede steder rundt i landets avkroker, og hovedpersonene møter vi som regel i fastlåste miljøer preget av stillstand og liten fremdrift. De er ofte mannlige, ufrie og hjelpetrengende antihelter som har mistet grepet på livene sine.
Jonny Halberg og romanen Trass (1996), representerer på mange måter den nye stemmen og trenden vi møter i mange av de unge 90-tallsforfatternes prosa. Halberg har gjennom sitt forfatterskap og delaktighet i manusproduksjonen til de to norske spillefilmene Budbringeren (1998) og Amatørene (2001), markert seg som en visuell og språklig svært bevisst forfatter. Tekstene hans er på mange måter en moderne form for heimstaddiktning og utgjør en mye råere form for sosialrealisme enn det vi kjenner fra litteraturen i norsk mellom – og etterkrigstid. Litteraturkritikere knytter Halberg som regel til begrepet ”skitten hverdagsrealisme” og ”dirty”-tradisjonen vi kjenner fra amerikansk etterkrigstid. Dette skyldes først og fremst Halbergs hardkokte, noen ganger råe og ubarmhjertige virkelighetsorientering. Men Halberg er en mye mer nyansert og flerdimensjonal forfatter. Denne forfatteren viser oss at det finnes steder der de fleste ikke har gitt etter for den globaliserte påvirkningen. Halberg skildrer det tilsynelatende enkle og ukultiverte livet i utkantsstrøkene og lar handlingene utspilles i det mange vil kalle bakevjene i landets kulturgeografi. I disse miljøene trer de primitive og enkle kreftene frem i aktørene, men selv om forfatteren på mange måter avslører tettstedenes sneversynthet og mistrøstige skjebner, er fremstillingene mer solidariske enn distanserte avsløringer. I Halbergs tekster ligger det en tro på undergangen og det nådeløse i menneskelivet. Hovedpersonene, som på overflaten kan leses som endimensjonale og flate, viser seg å være nyanserte og kompliserte menneskesinn som kjemper mot krefter i seg selv som de ikke kan råde over. Noe av det mest oppsiktsvekkende og karakteriserende ved forfatterens fortellerstil er sammenstillingen som hele tiden gjøres mellom grunnleggende motsetningsforhold, som brutalitet og avvisning på den ene siden, og barmhjertighet og varme på den andre siden. Det brutale, hardkokte, og det varmhjertige, nære og ømme, er krefter i teksten som løper parallelt..
Hovedfagsoppgaven er først og fremst en tematisk og estetisk analyse av romanen Trass, med identitet og tilhørighet som et overordnet perspektiv. Trass utkom i 1996, og er forfatterens tredje bokutgivelse. Oppgaven beskriver hvordan Jonny Halberg presenterer vanskelige og betente relasjoner mellom mennesker som emosjonelt er knyttet til hverandre, hvordan han går tett innpå og viser det beste og verste i dem. Oppgaven belyser også tilhørigheten og tilknytningene hovedpersonene er bundet av i geografisk forstand, og ser dette i lys av identitetssøkenen og identitetsetableringen. Oppgavens analysedel bygges på sosiologen Anthony Giddens teorier om identitet og ontologisk sikkerhet, og den amerikanske psykologen John Bowlbys tilknytningsteorier. I tillegg støttes deler av analysen av den russiske litteraturforskeren Mikhael Bakhtins dialogisme og teorier om den polyfone roman. | nor |