"Tal igen, tal som Regn" : Karen Blixens Den afrikanske Farm som metafiksjon

Abstract

Denne avhandlingen analyserer Den afrikanske Farm av Karen Blixen ut fra en påstand om at anekdoten ”Negre og Vers” i del IV av romanen kan tolkes som en mise en abyme og estetisk teori som plasserer Den afrikanske Farm og Blixens fortellerkunst mellom klassisime og modernisme. Analysen er basert på den sveitsiske narratologen Lucien Dällenbachs innføring i mise en abyme som metodisk grep, den franske narratologen Gérard Genettes litteraturbegrep og den tyske resepsjonsteoretikeren Wolfgang Isers synspunkter på leserens medskapelse av den litterære teksten.

En nærlesning av ”Negre og Vers” kartlegger anekdotens poetologiske tematikk. Denne er knyttet til to tematiske hovedlinjer som begge springer ut av Blixens gjengivelse av de innfødtes oppfatning av swahili-rimet som deklameres for de innfødte. De oppfatter verset i analogi med regn, og ber henne tale som regn. Slik tematiseres Den afrikanske Farms tilblivelse. Videre oppfatter de innfødte meningen som underordnet klangen i vers og poesi. Med dette reises spørsmålet om hva som er god litteratur. I anekdoten skjer det en glidning hvor verset blir til poesi mer allment. Dermed lanserer Blixen gjennom anekdoten en estetisk teori om hva som er god litteratur. Disse to tematiske hovedlinjene som ”Negre og Vers” initierer, er også avgjørende i verkets metapoetiske episoder, slik at anekdoten og disse episodene sammen danner et tematisk hele.

Kartleggingen av den poetologiske tematikken i ”Negre og Vers” danner videre utgangspunktet for en hermeneutisk analyse hvor anekdotens funksjon som en mise en abyme i Den afrikanske Farm påvises. Regntidens uteblivelse og episoden der Blixen forteller historier for Denys Finch-Hatton tematiserer eksplisitt romanens tilblivelse mens de øvrige metapoetiske episodene tematiserer Den afrikanske Farms status som litteratur ved at Blixen på flere nivåer trekker inn klassisk vestlig tradisjon. I denne sammenhengen tolkes samtalen mellom Blixen og Kamante som en overordnet episode fordi den forener de poetologiske linjene i ”Negre og Vers”. Dialogen sammenstiller Blixens verk eksplisitt med Homers Odysseen. Henvisningen reiser spørsmålet om hva som kjennetegner god litteratur. Dette tolker jeg følgelig som Blixens lansering av en estetisk teori. I avhandlingen identifiseres dette som romanens telos.

Nøkkelen til å forstå Blixens estetiske teori er hennes ambivalente forhold til den klassiske tradisjonen. På et tematisk og innholdsmessig nivå skriver hun seg inn i tradisjonen, mens hun på et narrativt og kompositorisk nivå bryter med den. Gjennom en intertekstuell lesning som er basert på Genette, Iser, Blixens hyppige referanser til klassisk vestlig tradisjon og hennes fortellerstrategi, viser avhandlingen Blixens ambivalente holdning til den klassisk vestlig tradisjonen. Den afrikanske Farm og Blixens fortellerkunst befinner seg i et spenningsfelt mellom den klassiske litteratur og modernismen. Her er er det både kontinutet og brudd.

Blixens poetologiske prosjekt slutter seg videre til et romantisk kunstsyn representert ved en modernistisk form for narrativitet. God litteratur er unik, original og enestående. Gjennom sammenstillingen av Den afrikanske Farm med klassisk vestlig tradisjon fremholder Blixen sin egen roman som modell for det unike og det originale. Den afrikanske Farm er dermed et eksempel på hva som er god litteratur. Bruddet med den klassiske tradisjonen lokaliseres til tekstens formnivå og knytter følgelig Den afrikanske Farm og Blixens fortellerkunst til fremveksten av modernismen.