| dc.description.abstract | Sammendrag
Med utgangspunkt i resepsjonsteorien, og da spesielt Umberto Ecos (1981) modelleser-begrep og Wolfgang Isers (1981) teori om ubestemtheten som forutsetning for tomme plasser, analyserer jeg den impliserte leser i Ari Behns Trist som faen, og i Bjarte Breiteigs Surrogater. Analysen blir utført med støtte i begreper hentet fra mannsrolleforskningen. Særlig henter jeg begreper fra Elisabeth Badinters (1995) teori om de tre ulike mannsrollene, samt fra Michael Kaufmans (1994) teori om Men s Contradictory Experiences of Power .
Gjennom analysen finner jeg ut at de fleste tekstene konstituerer et maskulint univers ved bruk av stereotype oppfatninger om mannen, slik Robert Brannon (1976) skisserer mannsrollen: No Sissy Stuff, Be a Big Wheel, Be a Sturdy Oak, Give em Hell. Ved hjelp av stereotypier, enten i form av menn som opptrer i tekstens periferi, eller som en integrert del av hovedpersonen, konstitueres det jeg har valgt å kalle for en rolleklemme . Med dette begrepet mener jeg den klemma menn kommer i når holdninger og handlingsstrategier de er sosialisert til å benytte seg av ikke fungerer slik de forventer.
I både Breiteigs og Behns tekster stiller den impliserte leser seg aksepterende til det fortalte. Ved å videreformidle også de stereotype holdningene til de mannlige hovedpersonene på en aksepterende måte, fremmer den impliserte leser en sympatisk lesemåte hos den faktiske leser. På denne måten blir en impliser mannsrolle med sterke ambivalente trekk synliggjort. Rolleklemme blir en hovedkonflikt som med støtte i den maskuline impliserte leseren tydeliggjøres.
Jeg finner også klare forskjeller på de impliserte leserne i tekstene. Mens Breiteigs impliserte leser stiller større krav til den faktiske leseren, er Behns tekster i større grad rettet mot en tenkt modelleser. Videre sporer jeg en dualisme hos den impliserte instansen i Behns tekster: Tekstene kan enten realiseres som morsomme tekster som feirer det maskuline, eller som tekster som belyser en identitetskonflikt hos hovedpersonen. Likevel fremstår den singulære impliserte leser som mer kompleks og krevende i Breiteigs noveller.
Jeg konkluderer med at den impliserte leser i begge verkene har klare maskuline trekk, men at dette ikke nødvendigvis ekskluderer kvinnelige faktiske lesere, fordi man i følge Weinreich (2001) alltid vil søke å likne den impliserte leser i størst mulig grad under leseakten. | nor |