Abstract
Denne avhandlingen om Jon Fosses (født 1959) lyriske forfatterskap er et studium av forholdet mellom subjekt, skrift og stemme i de fem samlingene han har publisert per mars 2006. Disse er Engel med vatn i augene (1986), Hundens bevegelsar (1990), Hund og engel (1992), Nye dikt (1997) og Auge i vind (2003). I avhandlingen utleder jeg det jeg anser som et forhold mellom en avskriving av subjektet og en fremskriving av en depersonalisert stemme i Fosses lyrikk. At Fosse utsletter subjektet og erstatter det med en skriftstemme, får konsekvenser for lesningen av hans lyrikk i den forstand at diktene ikke lar seg betrakte som ytringer fra en isolert bevissthet. Dette forholdet har sjangermessige implikasjoner fordi lyrikk ofte betraktes som det mest subjektive av alle litterære uttrykk. Snarere enn å være knyttet til et enkelt talende subjekt, er stemmen som tematiseres i Fosses lyrikk uløselig knyttet til skriften i den forstand at den oppstår i møtet mellom skrift og skriver. Fosse føyer seg inn i rekken av nordiske poeter fra etterkrigstiden som gjennom sin lyrikk utfordrer begrep som diktets subjekt og det lyriske jeg. Fosse proklamerer imidlertid i sterkere grad enn andre samtidige poeter fremskrivingen av den depersonaliserte stemmen som sitt poetiske prosjekt.
I min analyse av subjektiviteten i Fosses lyrikk, undersøker jeg subjektets og stemmens posisjon i forhold til et post-grammatologisk stemmebegrep som forutsetter Jacques Derridas dekonstruksjon av fonosentrismen i De la grammatologie (1967). Videre foretar jeg en forfatterskapsstudie for å få med utviklingen henimot den originale posisjonen Fosse inntar. I løpet av hans fem diktsamlinger skjer det en endring med hensyn til subjektets stilling: I første samling dekonstrueres jeget, i annen samling finnes konturene av en skriftstemme, i tredje samling reflekterer jeget over sin egen rolle som tektlig og språklig størrelse, i fjerde samling negerer jeget bevisstheten om sin materielle identitet, og i femte samling henvender jeget seg i form av skrifttstemme. Slik erstattes subjektets stemme av en depersonalisert tekststemme. Avhandlingens overordnete perspektiv er av lyrikkteoretisk art, men siden jegets selvutslettelse trekker veksler på en mystisk erfaring av enhet med altet, gjør også et idéhistorisk (mystisk) perspektiv seg gjeldende i analysen.
I et bakgrunnskapittel gjør jeg rede for hvordan Fosse i både lyrisk og poetologisk forstand posisjonerer seg i forhold til diskusjonen omkring forholdet mellom tekst og stemme. Gjennom fem analysekapitler, ett for hver diktsamling, følger jeg så kronologisk subjektets utvikling i det som foreløpig utgjør Fosses samlede lyriske forfatterskap.