Abstract
Denne avhandlingen om syv av Alexander L. Kiellands noveller viser at det er problematisk å dele dem inn i typiske tendensnoveller og ikke-tendensnoveller. Å sammenfatte en klar poetikk for dem, er derfor umulig. Gjennom analysene forsøker jeg å vise at novellene er preget av en spenning mellom form og innhold, og mellom opprør og resignasjon. I arbeidet med fortellingene tar jeg for meg ulike aspekt ved tekstene, og i denne sammenhengen blir i sær novellenes strukturelle trekk og forholdet mellom tematikk og form studert. Jeg forsøker å påvise hvordan spenningen mellom uttrykkssiden og innholdssiden i enkelte av novellene synes å romme en desperasjon og en oppgivende innstilling. Denne resignerte holdningen kobles i de typiske tendensnovellene både til egen livsførsel, skrivepraksis og skrivekunstens effekt, mens i de mindre tendensiøse fortellingene er resignasjonen knyttet til noe eksistensielt. Det jeg har jobbet med underveis, har altså vært å betone kompleksiteten ved enkelte av novellene, som på den ene siden synes å inneholde et raseri og en harme, og på den andre siden en grunnleggende resignasjon og avmakt. Dette peker mot det motsetningsfylte i Kielland selv som på den ene siden var en levemann med sans for det gode liv, og på den annen side en samfunnsrefser med et glødende engasjement for de fattige og undertrykte i samfunnet.