Det sanne mesterskap - det er menneskelighet : om Ronald Fangens litteratursyn

Abstract

Temaet for denne oppgaven er Ronald Fangens litteratursyn. For å beskrive Fangens litteratursyn har jeg brukt i hovedsak fem begreper. Fire av dem er hentet fra Per Thomas Andersens (1987) artikkel «Kritikk og kriterier». Det er et genetisk, moralsk/politisk, kognitivt og estetisk kriterium. I tillegg har jeg brukt begrepet mimetisk kritikk.

Jeg har sett på hvordan dette kommer til uttrykk ved å lese noen av Ronald Fangens essays som handler om litteratur. Litteratursynet som jeg har lest ut av hans essays, har jeg sammenlignet med hans skjønnlitterære praksis. I tillegg har jeg hatt et komparativt perspektiv og sammenlignet Fangens litteratursyn med de kulturradikales. Hensikten har ikke vært å forsøke å sette Fangen i en bås, men heller å vise hvor vanskelig han er å plassere.

Gjennomgående er det den mimetiske kritikken, og da særlig et krav om psykologisk realisme som dominerer, i tillegg til det genetiske kriterium. Han legger også et såkalt kognitivt kriterium til grunn i sin vurdering og roser litteraturen fordi den skaper erkjennelse.

Det ser imidlertid ut til at Fangen i liten grad bruker et såkalt moralsk/politisk kriterium i sin vurdering. Det er felles for alle de essayene jeg har sett på. Dermed skiller hans litteratursyn seg fra kulturradikalernes litteratursyn, som inneholdt et klart krav om at litteraturen skulle være mer enn estetikk, og at forfatteren var moralsk forpliktet til å følge dette kravet. Implisitt i Fangens essay kan vi lese et krav til litteraturen om at den skal ha mennesket i sentrum, formidle kunnskap om mennesket og skape erkjennelse. Det var på bakgrunn av dette han hadde en positiv innstilling til psykoanalysen. Psykoanalysen kunne nemlig være med på å utvide menneskets selverkjennelse.

Når det gjelder En lysets engel har jeg sett på romanen i lys av de kriteriene jeg brukte for å beskrive hans litteratursyn. I forbindelse med bruken av det moralsk/politiske kriteriet viste det seg at de tankene som formidles gjennom romanen, er sentrale tanker som Fangen tidligere har formidlet gjennom andre ting han skrev. Jeg konkluderte derfor med at Fangens trang til å formidle er sterkere her enn tidligere, og at han følger Sigurd Hoels oppfordring om at litteraturen må handle om mer enn estetikk i en slik tid. Det ser vi også ved at romanen har en klar norm. Det at romanen har et klart budskap den gjerne vil formidle, virker til en viss grad ødeleggende for de estetiske kvalitetene.

Romanen oppfyller imidlertid Fangens hovedkrav til litteraturen, nemlig at den skal ha menneskets erkjennelse i sentrum.