En postfenomenologisk dramaturgi : en nærlesning av Jon Fosses Nokon kjem til å komme

Abstract

I det første kapitlet vil jeg vise den teoretiske oppbyggingen av ’en postfenomenologisk dramaturgi’. Innenfor kapittel A, er de to første delkapitlene en generell filosofisk og vitenskapsteoretisk tilnærming. Det tredje og fjerde delkapitlet er mer konsentrert om dramaturgi og teaterteori. I starten vil jeg gå gjennom den danske litteraturprofessoren Niels Lehmanns teoretiske oppbygning av begrepet postfenomenologi. Det er han som har introdusert begrepet. Det jeg velger å kalle en postfenomenologisk dramaturgi bygger på et teoretisk-filosofisk grunnlag som i ytterste konsekvens griper tilbake til Husserl og Derrida. Jeg bruker Lehmanns grunnlag til inspirasjon, og ved å kritisere hans argumentasjon, ønsker jeg å justere begrepet. Jeg tar kritikken videre i det jeg overfører teorien til også å gjelde for drama. Allerede fra starten av vil jeg introdusere Lars Sætre. Mitt forhold til Sætre er delt: På den ene siden vil jeg begjærlig gripe hans lesning av Fosse-dramaet Namnet. Jeg tror han er inne på og rører ved mye av det jeg ønsker å undersøke i denne oppgaven. Men på den andre siden er Sætres utlegning kun en analyse. Han har ikke søkt å omgjøre sine analytiske poeng til teori. Jeg ønsker å bruke Sætres lesning av Namnet som et grunnlag for å gå inn i Nokon kjem til å komme. Jeg vil utnytte hans gjennomgang til å utvide mine egne analytiske poeng i møte med teksten, men i tillegg vil jeg søke å utlegge et enda mer generelt og teoretisk preg som kan brukes på andre dramatekster. Et av hovedpoengene med den revitaliserte dramaturgien å overskride en åpen/lukket-motsetning, kjennetegnet av en enten/eller-logikk, som jeg påstår har vokst frem i vår vestlige dramatradisjon. Jeg kommer til å hevde at i nyere dramatikk kan en oppløsende og en restaurerende bevegelse fungere side om side innenfor det samme verket. Og i forlengelsen av dette vil jeg påstå at ny dramatikk igjen, til tross for at den på den ene siden jobber mot oppløsning, på den andre siden tilbyr mening. Denne meningen skapes i dramaet og i møte med leserne. I de neste hovedkapitlene ønsker jeg å undersøke Nokon kjem til å komme. Men også her vil jeg ha fokus på begrepet postfenomenologi. I arbeidet med dette begrepet ønsker jeg å finne både det tradisjonelle og det moderne, jeg ønsker å undersøke både subjektet og objektet, og jeg vil se på både form og innhold. De tre begrepsparene kan leses dialektisk, men de to motstående posisjonene må likevel ikke forstås som innbyrdes ekskluderende. Jeg ønsker å finne mellomrommet mellom to ytterpunkter. Med dette mener jeg at jeg for eksempel vil velge å se etter tradisjonelle og moderne trekk i det samme; eller se på forholdet mellom subjekt og objekt; eller overgangen fra form til innhold. Jeg forsøker å beskrive noe som logisk sett virker vanskelig å forene. Her vil jeg ta med et sitat fra Nokon kjem til å komme, der Fosse i en mer poetisk vending berører det jeg prøver å beskrive: ”Det er audt og ikkje audt på same tid.” (Fosse 1999b:21) Min hypotese er at Jon Fosse representerer et vellykket forsøk på å møte de nye dramaturgiske utfordringene fra 1990-tallet. Eller for å være mer spesifikk: Min hypotese er at Nokon kjem til å komme representerer et vellykket forsøk på å møte de nye dramaturgiske utfordringene fra 1990-tallet. Det er ikke dermed sagt at Jon Fosse har forholdt seg til mitt teoretiske landskap. Han trenger ikke å ha forholdt seg til noen tekstteori, dramateori eller dramaturgi i det hele tatt, i hvert fall ikke i skriveprosessen. Hans avstand til teaterverdenen (bygget både på en personlig motstand og mer på tilfeldigheter) kan nok tale for dette. Fosses distanse og motstand gjør, etter min mening, arbeidet med hans stykker, innenfor en gitt teoretisk ramme, enda mer interessant. Jeg vil i neste omgang kunne vise at Fosses dramakomposisjon er et eksempel på en revitalisert dramaturgi. Han kan da endelig løftes frem som et forbilde for ’en postfenomenologisk dramaturgi’.