Abstract
Sammendrag
Jeg har i avhandlingen forsøkt å gi et helhetlig bilde av hvordan NRK Drama og regissør Eli Skolmen Ryg med fjernsynsserien Fortuna fra 1993 - filmatisk formidler Alexander Kiellands romaner Gift (1883), Fortuna (1884) og Sankt Hans fest (1887). Bakgrunnen for å gjøre dette var å undersøke hvilken relasjon som eksisterer mellom romanene og fjernsynsserien, og i forlengelsen av dette også problematisere hvorvidt fjernsynsserien kan sies å representere en filmatisk gjenfødelse av Kiellands trilogi. For å nærme seg et svar på denne problemstillingen, ble det nødvendig å sammenligne diskursene (romanene og fjernsynsserien) både innholdsmessig og uttrykksmessig. Innholdsmessig ønsket jeg å undersøke budskapene diskursene kommuniserer. Uttrykksmessig ønsket jeg - med teoretikeren Robert Stams begrep om intermediell translation - egentlig å undersøke med hvilken presisjon NRK innenfor filmspråkets mediespesifikk rammer har evnet å oversette Kiellands verbalspråk til filmspråk. For å nærme meg dette valgte jeg å sammenligne narrative, dramaturgiske og stilistiske trekk i romanene med tilsvarende instanser i fjernsynsserien.
Jeg kom fram til at Fortuna-serien er en adaptasjon som innholdsmessig er svært tro mot Kiellands romaner. Både handling og tematikk kommer til uttrykk med nær referanse til Kiellands litterære diskurser. Det finnes referanser også uttrykksmessig, men på dette planet avviker fjernsynsserien en del. Narratologisk, dramaturgisk og stilistisk er serien kun til en viss grad tro mot Kiellands litterære forelegg. Det er flere mediespesifikke forhold som spiller inn og gjør formidlingen ulik. Det som først og fremst utpeker seg i denne sammenhengen, er fraværet av den litterære fortellerens rolle i fjernsynsserien. Kiellands autorale forteller karakteriseres ved at den kan kommentere eksplisitt og ta andres perspektiv. Og nettopp det flytende perspektivet og distanse i holdning mellom perspektiv og grunnholdning, er med på å etablere Kiellands antydende stil. Og siden Kielland til tross for sin antydende stil alltid har et klart budskap, oppstår det en dynamsik spenning. Denne dynamiske spenningen er karakteristisk for Kiellands kunstneriske stil og metode. Fjernsynsserien er med fraværet av fortellerens flytende perspektiv i mindre grad antydende, og tenderer mot å bli overtydlig. Dette kunne vært unngått dersom regissøren hadde etablert et filmspråk som i likhet med Kiellands verbalspråk hadde vært stilistisk antydende og semantisk tydelig.
Konklusjonen er derfor at Fortuna-serien kan sies å representere en filmatisk gjenfødelse av
Kiellands meningsverk, men ikke en gjenfødelse av hans verbalspråklige/kunstneriske stil og metode. -