| dc.description.abstract | Jeg har i oppgaven min tatt utgangspunkt i påstander om at Dag Solstad ikke hadde skrevet om barn og barndom før hans hittil siste bok, 16-07-41, kom ut i 2002. Mitt ønske har vært å vise at barn og barndom er viktigere også i Dag Solstads tidligere forfatterskap enn det som har vært hevdet. Oppgavetittelen spiller på forskjellige former for forsømmelse av barn. Barna i romanene blir forsømt på ulike måter av sine fedre/stefedre, mens fortellerne forsømmer å fortelle om hovedpersonenes barndom. Negasjonen av barndom og kontrasten til det barnlige er også en form for forsømmelse av barn og barndom.
Jeg har konsentrert meg mest om romanene Irr! Grønt! (1969), Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982), Ellevte roman, bok atten (1992), Genanse og verdighet (1994), T. Singer (1999) og 16-07-41 (2002), men har også trukket inn andre deler av Solstads forfatterskap der det har vært naturlig. Ved å se på motiver som på ulike måter er knyttet til barn, har jeg belyst Solstads forfatterskap på en ny måte. Dermed har jeg også sett sammenhenger som det ikke har vært fokusert på tidligere, og som har gitt meg muligheten til å tolke Solstads romaner fra en ny innfallsvinkel.
Hovedpunktene som kan trekkes ut av analysen, er at fortiden til hovedpersonene i stor grad forties, mens barna i romanene representerer noe ekte, opphavlig og autentisk som hovedpersonene lengter etter. Alle barna er blitt forlatt av sine biologiske fedre og har dermed mistet en tilknytningsfigur i barndommen. De speiler også på mange måter hovedpersonene, og i 16-07-41 er barnet og hovedpersonen samlet i en person. Da jeg så på hovedpersonenes evne til å knytte og bevare bånd til andre mennesker med utgangspunkt i psykiateren John Bowlbys tilknytningsteori, fant jeg at Solstads hovedpersoner har et forstyrret tilknytningsmønster. Både deres manglende evne til å bevare nære bånd, deres depressive tendenser og skamfølelsen som preger flere av dem, gir grunnlag for å si at det kan være flere enn barna i romanene og fortelleren i 16-07-41 som har mistet en tilknytningsfigur i barndommen. Også den intertekstuelle analysen med særlig vekt på Vildanden underbygget at de motivene jeg har sett på, er viktige hos Solstad. Jeg konsentrerte meg mest om motivene forsømte barn, spill og løgner samt far-barn-relasjoner og fant mange interessante paralleller og berøringspunkter mellom Ibsens skuespill og Solstads romaner.
I 16-07-41 går fortelleren tilbake til tiden da faren døde og finner igjen det forsømte barnet i seg selv. Men reisen tilbake til barndommen har vært forberedt lenge og er en virkeliggjøring av en ubevisst lengsel vi kan finne allerede i Solstads første roman. | nor |