Abstract
Oppgaven er en undersøkelse av fire Ibsen-dramaer fra den synsvinkel at de alle er idealistiske tragedier, hvor et fullkommenhets- eller frihetsideal, inspirert av romantikkens forestilling om en helhetlig, verdensalt-uttrykkende individualitet, er stillet opp mot kaotiske værenskrefter i en splittet, paradoksalt sammensatt menneskenatur og tilværelse.
De undersøkte dramaers hovedpersoner føler et kall til å virkeliggjøre fullkommenhetsidealet, men synes å bli overmannet av en fiendsk skjebne, - lide nederlag, tross sine idealistiske anstrengelser. Årsaken synes da å være at de feiltolker sine eksistensielle vilkår, i det de forenkler tilværelsen og prøver å presse dens paradoksale motsetninger inn i hva de oppfatter fullkommenheten som - en harmonisk enhet.
Menneskene er, med et vesen av motsigelsesfylte muligheter, - med en tilværelse av kaoskrefter, i realiteten skjebneløse. Ibsen synes da å mene at skjebneløsheten er menneskenes felles skjebne, og at menneskene må skape seg sin skjebne av denne skjebneløshet; - de må ta ansvar for kaoskreftene. De må, enn videre, ta dette ansvar sammen, - for hverandre; bare i form av den gjensidig oppofrende kjærlighets fellesskap kan de frigjøre seg og realisere den fullkomne individualitet.