"... det var bare ord" : språk, kropp og identitet i Hanne Ørstaviks Tiden det tar

Abstract

Sammendrag I avhandlingen undersøker jeg språkets ulike meningslag i Hanne Ørstaviks "Tiden det tar" (2000). Jeg leter etter meningslagene både i den enkelte språkhandling og i kroppsspråket. Kommuniserer familien i romanen i det hele tatt? Hvilke budskap kommuniseres? Hva slags språk taler de i? John R. Searles (1969) betingelser for en vellykket språkhandling, samt H. Paul Grices (1975) samarbeidsprinsipper for kommunikasjon, viser at kommunikasjonen i familien ikke er vellykket. Den er både undertrykkende og ødeleggende for individene. Et brudd på en av betingelsene for en vellykket språkhandling, er et signal om at det er et implisitt budskap i ytringen. For å avdekke det implisitte budskapet, benytter jeg Grices implikatur-begrep. Svært mye av kommunikasjonen i romanen gjøres i det usagte, og personene bruker språket til langt mer enn å komme med sanne og usanne utsagn. Romanpersonene er dessuten underlagt ulike maktspråk, og de framstår dermed som fanget i språket. Jeg kartlegger disse maktspråkene, for å belyse hvilken påvirkning de har. Jeg undersøker i tillegg romanens framstilling av kroppen, både som sted for erfaring, meningsdannelse og meningsuttrykk. Et overordnet spørsmål for avhandlingen er: Hva betyr det for hovedpersonen Signes identitet og utvikling å vokse opp i et undertrykkende språkmiljø? For å belyse dette spørsmålet, henter jeg støtte i ulike teoretiske retninger. Jeg undersøker implikasjonene språkmiljøet i romanen har, ved å benytte et utvalg psykologiske teorier. Analysen av Signes identitetsutvikling bygger særlig på sosiologen Anthony Giddens, barnepsykiateren John Bowlby, samt objektrelasjonsteoretikeren Donald W. Winnicott.