"Ja, tiden fikk rom, og rommet fikk tid" : en analyse av Hans Herbjørnsruds Vi vet så mye

Abstract

I denne avhandlinga analyserer jeg Hans Herbjørnsruds novellesamling Vi vet så mye (2001) med utgangspunkt i Frederik Tygstrups teorier om litteraturens rom og Mikhail Bakhtins kronotop-begrep. I de tre novellene i Vi vet så mye er et romlig komposisjonsprinsipp overordnet et tidslig, og dette kommer fram ved at situasjon er overordnet suksesjon. Hovedpersonene må forholde seg til det omgivende rommet, og rommet blir en vektig bidragsyter både i hovedpersonenes identitetsdannelse og sjølforståelse. Rommet som presenteres, er ikke ahistorisk, og fortida setter sterke preg på nåtidsplanet. Hovedpersonenes forhold til rommet har også å gjøre med den kunstnerproblematikken vi finner i de tre novellene. Kunstnerproblematikken blir tematisert fra forskjellige vinkler i novellene. I "Gjesterommet 1966" realiserer ikke bondekona Anna seg sjøl som kunstner fordi omgivelsene i bygda ikke gir mulighet for det. Likevel er hun kunstner på et uartikulert plan, men splittelsen mellom bondekona og kunstneren har vært preget av harmoni. I "Vi vet så mye" er jeg-personens splittelse mellom rollene som kunstner og bonde derimot disharmonisk. Kunstneren er den sterkeste av dem og tvinger jeg-personen til å tangere fortida, som han som bonde forsøker å kvitte seg med. I "Bent Klyvers lyseste besettelse" blir kunsten sett på som redningen for hovedpersonen som opplever ei eksistensiell krise. Med hovedpersonens jakt på kunstneren i seg innebærer at han spiller et kynisk rollespill overfor halvbroren sin. Den tematiske fellesnevneren i novellesamlinga er altså kunstnerproblematikken. Jeg argumenterer for at de tre novellene inngår i et dialektisk spill hvor de kontrasterer og perspektiverer hverandre i forhold til tid og rom, men også i forhold til kunstnerproblematikken som er nært forbundet med forholdet mellom tid og rom.