Abstract
I denne første hovedoppgaven som er skrevet om Øyvind Bergs forfatterskap, ønsker jeg å presentere to viktige emner i hans lyrikk: metadiktningen og den kritiske innstillinga diktene viser overfor det bestående. I det første kapitlet presenterer jeg problemstillingen. Jeg mener det kan spores en språk- og maktkritisk linje i Bergs forfatterskap, og at diktenes kritikk kan leses som en språklig motstand mot verdens uttalte orden. Kritikken gjelder samfunnet generelt, men lyrikken spesielt, og jeg ønsker å vise hvordan diktene reflekterer over sin væren og status, om dikteren og diktets funksjon.
I kapittel tre presenterer jeg Bergs forfatterskap, og i det påfølgende kapittelet viser jeg hvordan idéhistorikeren Michel Foucaults begreper om makt og diskurs er styrende for vinklingen av oppgavens diktanalyser. Hans forståelse av at viten ikke kan skilles fra faktisk uttalt språk, er fruktbar i møte med Bergs betydningsproduserende dikt, og setter meg i stand til å undersøke diktenes uhørte viten .
Hoveddelen av oppgaven består av lesninger av seks enkeltdikt. Disse har jeg hentet fra seks ulike samlinger, den første fra 1982 og den siste fra 2000. Ved å se på dikt som reflekterer over sin egen status som dikt, metadikt, og ved å se på den maktkritikken som disse diktene målbærer, forsøker jeg å vise hvordan de seks diktene problematiserer menneskets samforstand, vår tilsynelatende orden og viten om verden.
Til slutt i tolkningskapitlet oppsummerer jeg analysene fra de seks diktene under punktene: uhørt viten, orden og revolt mot fornuften. Jeg sammenligner de ulike diktene og peker på deres stadige refleksjon over lyrikkens væren, deres problematisering av vår tilgang til opplysning og deres kritikk av det beståendes orden. Uten å forespeile noen løsning på samforstandens utfordringer, uten noen framtidig utopi eller alternativ til samfunnets orden, forstår jeg diktene som en revolt mot fornuften. Individualitetens tidsalder tilkjennegir flere problematiske sider, og utfordringer som ikke kan løses i dikt, slik Tor Ulven påpeker i sitt essay om Berg. De politiske fordringene er altså underlagt poesiens eget prosjekt, som undergraver forståelsen av å ha grepet verdens orden, og pretensjonene om å kunne uttale en allment gyldig fornuft.
I avslutningskapitlet oppsummerer jeg oppgaven og antyder hvordan jeg mener Bergs diktning kan brukes i norskundervisningen.