| dc.description.abstract | Sammendrag:
Bakgrunnen for å gjennomføre denne studien var min erfaring med elever i videregående skole og deres tradisjonelle valg av skjønnlitteratur. Gjennom noen år som lærer har jeg sett hvordan elevenes kvalitetskriterier gjerne knyttes enten til spenning og humor eller til en mimetisk dimensjon, der virkelighetsrefererende hverdagsrealisme får status som den gode litteratur .
Som lærer og ansvarlig for norskundervisningen i en grunnkursklasse, fikk jeg derfor lyst til å undersøke hvordan en roman som brøt med det tradisjonelle mønsteret både i innhold og form ble mottatt av ungdommer på 15 16 år. Jeg valgte derfor en nynorsk roman, tilsynelatende lett tilgjengelig, men som med sitt kunstneriske særpreg og åpne plasser, kunne åpne for mange ulike lesninger.
Studiens hovedfokus har vært konsentrert om hvordan seks utvalgte elever leste romanen, hva de la vekt på, og hva de vurderte som problematisk i teksten. Resten av klassen utfylte bildet. Elevenes lesninger og vurdering av boka kan støtte opp om et syn som tyder på at grensene mellom barne-ungdomslitteratur og voksenlitteratur er i ferd med å viskes ut. Hovlands Mercedes kan i stor grad betraktes som all-alderlitteratur i sin kompleksitet både når det gjelder innhold og formspråk.
Når en skal analysere forholdet leser og tekst, er det naturlig å trekke resepsjonsforskningen inn og se hvordan ulike syn gjør seg gjeldende i en slik sammenheng. I et mylder av teoretikere fant jeg noen navn som var nyttige å bruke til min studie. En viktig inspirasjonskilde for meg ble Jon Smidt og hans forskning. Smidt har hentet begreper fra Thomas Ziehe, og utrykkene regresjon og progresjon brukes også i min studie i forbindelse med elevenes lesning.
Et poeng med litteraturundervisning i klassen generelt for prosjekt Mercedes var at lesningen skulle ivareta både opplevelsen og en mer kvalifisert tolkning av teksten. I hvilken grad elever bør lese tekster uformelt og uforpliktende eller tvinges til å fortolke teksten på et djupere plan, er en debatt som har pågått i senere år. Litteraturforskerne har tilsynelatende ulike oppfatninger om hva som er viktigst, å lese for å oppleve, eller å lese for å lære. I videregående skole har vi imidlertid ikke så mange valg, idet eksamensoppgaver og læreplaner pålegger oss å gjøre noe mer med tekstene enn bare det å ha en fin opplevelse.
Interaksjonen mellom tekst, leser, lærer og medelever blir avgjørende for utfallet av litteraturundervisningen i en klasse. For å si det med Smidt: Klasseoffentligheten er som teateret et rom der en kan øve seg på å sloss mot troll og vinne (Smidt 1992:22). For å kjempe mot trollene, valgte jeg å bruke en metode som i utgangspunktet skulle ivareta både den spontane opplevelsen og fortolkningen av teksten. Tankeskriving, i studien kalt refleksjoner, ble utformet for å ivareta en umiddelbar, ikke-problematiserende reaksjon på tekstlesningen, resten av oppgavene, hadde mer krevende og analytiske siktemål. En analyse av informantenes individuelle resepsjoner, utgjør dermed hovedkjernen i studien. Resten av klassen bidro med nyttige supplementer til studiens problemstillinger. | nor |