Abstract
Denne oppgaven er en undersøkelse av Jonas Hassen Khemiris forfatterrolle i perioden rundt hans debut. Romanen Ett öga rött ble møtt av et trampeklappende anmelderkorps og mye medieoppmerksomhet, men Khemiri gjengjeldte ikke kulturjournalistenes anerkjennelse. Han kritiserte anmelderne for slette lesninger og feiltolkninger, og var misfornøyd med den entusiastiske sammenlikningen mellom hans eget liv og romanens handling. Da romanen skulle utgis i norsk språkdrakt to år senere, gjorde han intervjuer med de største avisene i Norge, og forsøkte å oppklare misforståelsene og gjøre rede for romanens “egentlige” handling.
Å trekke linjer mellom liv og diktning har lenge vært ansett som en utdatert metode innen litteraturvitenskapen. Historisk-biografisk metode gikk i graven med den lingvistiske vendingen, og redselen for å gjøre en intensjonell feilslutning skaper et litteraturvitenskapelig minefelt. Men samtidslitteraturen hever en stemme mot det bastante skillet mellom verket og forfatteren, og jeg mener å kunne omtale relasjonen mellom verk og forfatter på en fruktbar måte ved bruk av et begrepsapparat fra den litterære diskursteorien.
Oppgavens første kapittel vies til en undersøkelse av etosen forfatteren konstituerer i sin første litterære utsigelse. Deretter tar jeg i andre kapittel for meg de svenske anmeldelsene, og undersøker hvordan de tolker og videreformidler forfatterens etos. Da boka kom ut i Norge, hadde allerede diskusjonen om Khemiris etos pågått i to år. I siste kapittel undersøkes den foregående diskusjonens innvirkning på de norske anmelderne, og hvilken etos som springer ut av den norske resepsjonen.
Oppgaven fremstiller striden om forfatterens etos, som altså begynner i den litterære utsigelsen, og fortsetter på anmeldernes territorium. Det første kapitlets analyse viser at romanen kritiserer stereotypisering av mennesker basert på hudfarge. De svenske anmelderne legger vekt på romanens hovedperson, Halim, som en dårlig integrert innvandrer med et språk som gjenspeiler identitetsforvirrede ungdommers gatelingua, og sammenlikner ham og Khemiri. De norske anmelderne legger stor vekt på innvandringsaspektet, og kaller romanen en innvandrerroman. Jeg viser at anmelderne gjør nettopp det romanen advarer mot; de stereotypiserer Khemiri ut ifra hans flerkulturelle opprinnelse, noe som resulterer i platte tolkninger av boka. Khemiris ivrige deltakelse i diskusjonen om bokas tematikk har liten effekt: Han går fra å oppfattes som en eksotisk forfatter med mangekulturell erfaring i Sverige, til å oppfattes som forfatteren av “den store innvandrerromanen” i Norge.