| dc.description.abstract | I denne avhandlingen søker jeg å etterprøve nasjonsteoretiker Benedict Andersons omdiskuterte tese om en sammenheng mellom nasjon og roman, slik den presenteres i Forestilte fellesskap. Refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning. I en tid og i et samfunn ofte omtalt som globaliseringens, kosmopolitismens og postnasjonalismens æra, finner jeg det både aktuelt og interessant på ny å vende blikket mot nasjonen, og (med Anderson) nasjonens «re-presentasjon» i litteraturen, romanen. I selve arbeidet med å etterprøve Andersons tese, velger jeg å vende blikket mot det for meg mest nærliggende nasjonale fellesskapet, nemlig Norge, og herunder et utvalg norsk nasjonal litteratur.
Som avhandlingens undertittel avslører, avgrenses det litterære corpus til tre verk: Absalon Pederssøn Beyers Om Norgis Rige (1567), Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken (1857) og Dag Solstads Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman (2006). Disse verkene hentes bevisst fra tre adskilte epoker i relasjon til etableringen av den moderne nasjonen Norge; ett verk hentes fra en førnasjonal epoke, ett verk hentes fra en nasjonsbyggende epoke og endelig hentes ett verk fra min egen samtid – en såkalt postnasjonal, eller nasjonsombyggende epoke. Ut over å reflektere den enkelte nasjonshistoriske epoke, har de tre utvalgte verkene til felles at de ikke umiddelbart lar seg kategorisere som romaner – ikke desto mindre er selve det enkelte verks tilknytning til nettopp romansjangeren av interesse. Gjennom tre nokså likt oppbygde nærlesende tekstanalyser, hvor især det enkelte verks refleksjon over nasjonen, samt tilknytning til romansjangeren står i fokus, vurderer jeg hvorvidt nasjon og roman kan sies å reflektere hverandre. Og det gjør de. Ut fra det tekstanalytiske arbeidet, hvor Om Norgis Rige nyleses som en prenasjonal romanisert krønike, Synnøve Solbakken nyleses som om en nasjonalroman, og Armand V leses som en postnasjonal fotnoteroman, mener jeg dermed å befinne meg nærmere et svar på hvorvidt Andersons omdiskuterte tese om en sammenheng mellom nasjon og roman (fremdeles) står seg – i det minste i en norsk sammenheng.
Med utgangspunkt i Benedict Andersons tese om en sammenheng mellom nasjon og roman, skulle det ikke komme overraskende at dennes teorier om så vel nasjon som roman står sentralt i avhandlingen. Hva angår den sjangerteoretiske perspektiveringen, er også Mikhail Bakhtins teorier grunnleggende. I den enkelte tekstanalytiske behandling av sjanger gjør jeg for øvrig bruk også av andre sjangerteoretikere, som Hayden White og Walter | nor |