Marokkanskarabisk/norsk kodeveksling i Oslo : norske verb i marokkanskarabiske konstruksjoner

Abstract

Denne oppgaven handler om språkkontakt, spesielt det som skjer når to språk blir brukt side om side i den samme sosiale konteksten, altså det som omtales i faglitteraturen som kodeveksling (KV). Hovedvekten, likevel, skal ligge på det strukturelle aspektet ved norsk/marokkanskarabisk (MA) kodeveksling, spesielt integreringsstrategien tospråklige arabisktalende marokkanere tar i bruk ved veksling av norske verb.

I sin Ph.D avhandling fra 1998, rapporterer Louis Boumans at nederlandske verb i nederlandsk/MA kodeveksling integreres ved hjelp av en parafrasekonstruksjon do-konstruksjon, hvor et MA hjelpeverbliknende dar/ydir settes sammen med et nederlandske infinitiv, og sammen utgjør de et sammensatt tospråkligverb compound blingual verb. Denne strategien er forskjellig fra hvordan MA i møte med fransk integrerer franske verb på og der MA infleksjonsaffikser (bøyningsformativer) festes direkte på verbstammen.

Forklaringen på denne forskjellen kan hevdes å ha med språkspesifikke egenskaper ved nederlandske og franske verb, likevel hevder Boumans at en språkspesifikk forklaring er usannsynlig. Han sier videre at det er plausibelt å anta at de forskjellige sosiale settingene i Nederland versus Nord-Afrika fører til forskjellige strategier for innsetting av fremmede verb, og derfor postulerer han hypotesen om at parafrasekonstruksjonr i KV er karakteristisk for migrant tospråklighet i moderne industrialisert samfunn. Han deler på denne måten språkkontaktsituasjonen i to, slik at man får hjemlig kodevekslingskontekst kontra diaspora kodevekslingsskontekst. Hver av disse kontekstene utløser, eller favoriserer en bestemt type verbintegreringsstrategi.

Jeg tar utgangspunkt i Boumans (1998) hypotese som peker på at forskjellen i sosiolingvistisk kontekst har betydning for måten tospråklige integrerer fremmede verb på, spesielt at bruk av do-konstruksjon er karakteristisk for imigrant tospråklighet i moderne industrialiserte samfunn (diaspora kodeveksling).

Norge utgjør uten tvil en slik sosiolingvistisk kontekst Boumans sikter til og dermed er det rimlig å forvente (om hypotesen er sann), at norske verb i norsk/MA KV blir integrerte ved hjelp av en do-konstruksjon.

Forskningspørsmålet blir da: Hva slags verbintegreringsstrategi bruker marokkanere i Norge? På denne måten får jeg testet om Boumans hypotese og dets inplikasjoner stemmer med KV-situasjonen i Norge, og dermed kan hypotesen bekreftes eller avkreftes i den norske konteksten.