Tonemutvikling i oslodialekten : i lys av analogi, trykkforhold og frekvens

Abstract

Problemstillingene i oppgaven er som følger: Finnes det et utviklingsmønster i tonemene i talespråket i Oslo, og hvordan kan dette i tilfelle sees i lys av analogi, trykkendringer og frekvens? Som teoretisk bakgrunn legger jeg særlig vekt på en leksikaliseringsteori, noe som gjør trykktap og frekvens til viktige parametre.

Som grunnlag brukte jeg tre informantgrupper i forskjellige aldersgrupper, talemålskorpus og et elisiteringsmateriale som det er naturlig å behandle tredelt. Den første delen dreier seg om tonemet i bøyde substantiver (simplekser), del to tar for seg komposita med mono- og disyllabiske førsteledd, mens siste del er en undersøkelse av tonemet i strenger som går utover ordgrensene.

I del 1 tester jeg bl.a pluralbøyning av monosyllabiske nøytrumer og konkluderer med at disse beveger seg fra tonem 2 mot tonem 1. En årsaksforklaring kan være at den ubestemte formen i plural har hatt en e-endelse etter påvirkning fra dansk, selv om utviklingen ikke ser ut til å være begrenset til leksemer med en slik historisk bakgrunn. Utviklingen mot tonem 1 kan i tilfelle forklares med analogi.

I del 2 er hypotesen at tonemskifte oftere skjer i de mest frekvente sammensetningene, og at dette tonemskiftet kan være en del av en leksikaliseringsprosess. Når det gjelder ord med monosyllabisk førsteledd, tok jeg utgangspunkt i en teori om tonem 2 i denne kategorien og fant at de i en liten grad beveger seg mot tonem 1. Tonem 1 i slike sammensetninger kan være en følge av trykkreduksjon i andreleddet, noe som igjen er et kjennetegn ved leksikalisering. Viktigst her er nok likevel konklusjonen om at dette er mer leksemspesifikt enn kategorispesifikt. Sammensetninger med disyllabisk førsteledd er forventet å ha samme tonem som førsteleddet i isolasjon, men her viser det seg en klarere tendens til utvikling fra tonem 1 til tonem 2. I tillegg tyder dette materialet på at mer frekvente ord har denne utviklingen der de ufrekvente ikke har den.

I del 3 bruker jeg talemålskorpus til å undersøke en gruppe med adverb/preposisjoner som ofte står proklitisk til et annet ledd, og to negerte kortverb. Ord i den første gruppen kan bli stående trykksvake som en følge av en frekvent proklitisk posisjon, og når de deretter står uten utfylling, er det naturlig at de trekker mot det umarkerte tonem 1. Resultatene fra denne undersøkelsen bekrefter at tonem 1 forekommer. De negerte kortverbene viste variasjon mellom tonem 1 og 2, men denne distinksjonen svarer ikke til en semantisk bleking av verbet i tonem 2. Derimot tyder materialet på at en slik variasjon til en viss grad er spesifikk for den enkelte språkbrukeren.